Hvis vi kunne lage en liste over de ti heiteste samtale-emnene akkurat nå, så antar jeg at vi ville finne «smart-telefon» høyt oppe på lista.

Mange har fått et inderlig kjærlighetsforhold til de slicke telefonene sine. De ligger i hånda vår og de skinner. De er det første vi sier god morgen til når vi slår opp øynene, de er det siste vi kysser god natt. De lever og de ler. De er på tilbudssiden, de bringer oss verden så herlig close.

Jeg skulle gjerne sagt at sånn er det ikke med meg. Jeg skulle gjerne sagt at jeg er hevet over dette. Jeg skulle gjerne sagt som kona til en av de beste kameratene mine sa her en dag:

«Herregud, Tore, du ska bare drida i den hersens telefonen! Eg legge an hjemma når eg går på jobb og der får an ligga og piba uden at eg bryr meg! Nå må du ta deg isamen og begynna å snakka med folk i stedet for å holla på med den smarte luren.»

Jeg beundrer den dama.

Hun er det skikkelig med bein i nesen på. Hun har kommet langt, kjennes det som, og har en helt annen selvdisiplin enn jeg.

Helt siden jeg var ung har identiteten min vært nært forbundet med frihet. Jeg har sett på meg selv som et fritt tenkende menneske, jeg har dyrket det som et kritisk ideal, og jeg har tenkt at vi er heldige som lever i et samfunn hvor vi har muligheten til å være så frie.

Etter at telefonen ble min nærmeste, har jeg måttet snakke med meg selv om dette: « Er du egentlig så fri som du vil ha det til, Tore?».

Telefonen er nærmere kroppen min enn dama mi er. Den er i lommene mine, den er med meg på badekarskanten, den er med meg i hagen når jeg raker løv, den er med meg i bryllup og barnedåper og den dokumenterer alle begravelser.

SMART TELEFON? «Den smarte telefonen skulle gi meg frihet, men på et merkelig vis har den fått meg til å bli dum,» skriver Renberg. Foto: Rogelio V. Solis

Den er på mange måter kjæresten min og jeg har vondt for å være vekke fra den i mer enn noen få minutter. Jeg savner den så hardt med en gang. Plingene, de små lydene, appene, den glatte, sexy skjermen, dopaminrushet den gir meg.Jeg har kjent på dette en stund. Begeret er fullt.

Denne kjæresten gjør meg ikke til en fri og glad versjon av meg selv, men en ufri og avhengig. Jeg må skille meg fra den.

Den smarte telefonen skulle gi meg frihet, men på et merkelig vis har den fått meg til å bli dum. Jeg følger ukritisk filtrene den legger for dagen. Jeg stoler på GPS-en og vet ikke hvor jeg er. Jeg trodde det skulle være med den som det er med laptopen min, jeg trodde jeg skulle klare å styre den, men det klarte jeg ikke. Den er rett og slett for nær kroppen min.

«De ligger i hånda vår og de skinner. De er det første vi sier god morgen til når vi slår opp øynene, de er det siste vi kysser god natt.»

Jeg har forsøkt å nøste litt i hva som har hendt. Jeg har kommet fram til denne grovt forenklede fortellingen:

1. Da jeg var liten, på åttitallet, kjørte enkelte fedre rundt med enorme telefoner mellom frontsetene. De het moBILtelefoner og jeg trodde at de hadde med BILEN å gjøre.

2. Så kom nittitallet og de fleste fikk seg mobiltelefoner. Vi ble vant til at folk gikk og snakket på gaten. Det var da telefonen gikk fra å være knyttet til en husttand til å bli knyttet til en person.

3. Så kom totusentallet og de store selskapene – hvis økonomiske sult alt dette handler om – begynte å selge oss telefoner som tok oss kjapt og effektivt på nettet.

Akkurat da, idet telefonene sluttet å være telefoner , tok de makten. Et perfekt kreatur var skapt. En ekstrem avhengighet, noe så fantastisk som dette: Hele verden i lomma di. Telefonene begynte å eie oss, de ble noen slags supergøyale monstre.

Dette var telefonens ironiske seiersmoment. Den vant idet den lekent forvandlet seg til noe annet enn en telefon.

Lek er i det hele tatt et stikkord her: Smart-telefon-revolusjonen har gått hånd i hånd med den øvrige infantiliseringen av samfunnet, eller barnsliggjøringen av livene våre, den som har gjort unger og ungers foretrukne estetikk til autoriteter på nær sagt alle områder av samfunnet.

Smiley og koz og kom her, så skal jeg vise deg en dødskul video med en fyr som spiser 50 bananer på fem minutter.

En gang gikk vi på skolen. En gang gikk vi på høyskoler og universitet. Så endte vi opp med smart-telefoner i hendene og googlet oss fram til navn på fjorder og fjell og statsministre.

Resultatet er at vi ikke lenger vet hvor noe er.

Bortsett fra telefonen: Den vet vi alltid hvor er.

Sånn er det jeg forstår denne fortellingen.

MOBILAVHENGIG? Selv ikke når vi spiser, klarer vi å la mobilen ligge. Forrige uke kom nyheten om at fire av ti bruker mobilen eller nettbrett når de spiser middag. Foto: Kallestad, Gorm

Etter at kona til kameraten min satte meg til veggs, snakket dama mi og jeg mye om dette. Vi snakket om at det har gått for langt. Vi snakket om at vi har fått dårlige vaner. Vi snakket om at vi må ta tilbake tiden og bli en del av det rommet vi er i. Vi snakket om at vi må hente tilbake skillet mellom telefonen og de andre gadgetene som gir oss verden gjennom nettet.

Vi snakket om at vi må gjøre noe, ikke bare sitte og klage.

Vi snakket om at vi skulle ønske det fantes en skikkelig god dum-telefon.

Så dukket den plutselig opp. Den kan tekste og ringe, og det er alt. Dama og jeg har bestilt et eksemplar hver. Sjekk den ut selv: Punkt MP01.

Jeg er spent. Jeg aner ikke helt hva jeg begir meg ut på. Jeg er spent på om dette blir bra. Spent på om jeg klarer å være lykkelig uten å være på nettet hele tiden. Spent på om det nå blir finere å gå på nettet når jeg åpner laptopen. Jeg er spent på om jeg blir fri og klar igjen, eller om også dette viser seg å handle om at noen smartinger fant ut hvordan de skulle loppe meg for penger.

Fordi de vet at jeg alltid vil jakte på den nye telefonen, den som tilfredsstiller meg nå .

For nøyaktig to år siden skrev vi en sak om en familie som ga julegjestene «mobilkurven». Kanskje en ide for din familie nå i jula?

Noen andre saker vi anbefaler om temaet «mobilavhengighet»:

Digger du Tore Renberg? Da anbefaler vi disse kommentarene fra ham:

Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebook-gruppeog Twitter-profilfor Familie og oppvekst.

oppvekstcover9.JPG

Artikkelen er levert av månedsmagasinet Aftenposten Oppvekst.Denne MÅ du sjekke, om du ikke allerede har gjort det: