Jeg har vært gjennom et eksperiment.

For omlag et halvt år siden fulgte jeg strømmen og sa opp papirabonnementet. Det virket logisk. Alle rundt meg snakket om det. Hvor poengløst det var med papiravis. Skjerm er sjefen, skjerm 4Ever. Det var så jækla mye snakk om dette papirløse samfunnet at jeg følte meg som en supergammel oldis når jeg gikk ut til postkassen om morgenen og — daah! - hentet avisa.

Tok den med inn på kjøkkenet.

Slo den opp på bordet mens jeg drakk den første av mine tre kopper med te i løpet av en dag.

Bladde, og leste, med den rytmen papiravisa gir.

Siden jeg ikke ville være en supergammel oldis som ikke henger med i tiden, en far som er håpløst akterutseilt for ungene sine, sa jeg opp den gammeldagse papiravisa og satset på at vi skulle tre inn i nyhetssamfunnet dobbelt så sterke med skjermene våre. Vi skulle lese mer aviser enn før. Vi skulle lese aviser over alt, hele tiden.

Hvordan gikk dette?

Det som hendte, var det følgende:

Vi gikk, som forventa, bananas med skjermene våre. Og de har vi nok av. Guttungen har mini iPad. Jentungen har egen Macbook Air. Jeg har 6+ og MacBookPro.

Men hey. Noe skurret. Gikk vi avis-bananas?

Vi gjorde ikke det. Det ble en annen situasjon: Jeg så tv-serier på maskinen min. Guttungen spilte spill på iPaden sin. Jentungen satt i senga si og cruiste rundt på YouTube.

Jeg må snu. Nå. Mens det ennå er tid. Mens det ennå finnes papiraviser å abonnere på. For å sikre oppveksten til ungene mine. For å sikre vettet mitt.

I løpet av imponerende kort tid blei huset vårt et papirløst - og dermed avisløst - hjem.Det var så lite aviser i huset at vi ikke fikk med oss at det var sjakk-VM. Det var så lite aviser i huset at vi ikke fikk med oss at den norske økonomien gikk dårligere. Det var så lite aviser i huset at da vinteren kom og ungene begynte å fryse, så hadde vi ikke noe å få fyr i ovnen med.

Ikke vet jeg om jeg er representativ for det som foregår i samfunnet. Ofte håper jeg at jeg ikke er det. Men så himla forskjellig fra andre folk kan jeg jo ikke være, så jeg presenterer dette ufrivillige eksperimentet likevel, dette forskningsresultatet, i den tro at vi er flere som føler det samme:

Papiravisa kommer massivt og totalt back in style, skriver Tore Renberg. Her representert med en ipad, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen i papirversjoner. Foto: KYRRE LIEN/NTB SCANPIX

Vi blei dummere i huset vårt da vi sa opp papiravisa. Det blei som en slags dumhetens domino. Det ene tok det andre, og visst er det sant at vi har høy YouTube-kompetanse, og The Walking Dead-kompetanse, og Mindcraft-kompetanse, men den andre kompetansen, den avisa står for, den har vi mista.Jeg tenker at dette skjedde av tre grunner.

1. Skjermene er alt for bra. Retina og alt slags supertopp hi tech. De er jo bedre enn tv-apparatene våre. Det siste man vil er å lese aviser på dem. Alt annet er mye kulere.

2. Skjermene, og lesemåten de bringer, mangler fokus . De er ikke avgrensa nok. Man stanser ikke opp. Det er alt for fristende å suse videre inn i digitale space.

3. Tilgjengeligheten var for stor . Alt tilgjengelig til en hver tid. Forestillingen om maksimal tilgjengelighet, som høres så bra ut, ble sin egen motsetning. Vi ble desinteresserte, overfloden drepte nysgjerrigheten.

Her er resultatet: Papiravis, jeg savner deg sånn.

Så jeg må snu. Nå. Mens det ennå er tid. Mens det ennå finnes papiraviser å abonnere på. For å sikre oppveksten til ungene mine. For å sikre vettet mitt. Det var virkelig ikke sunt, det der.

Her er spådommen min til alle avishus som gir opp å satse på papiravisa. Til alle avishus som bedriver aktiv dødshjelp av den gammeldagse, superteite avisa. Til alle dere som har slutta å tro:

oppvekst cover 2. utgave.jpg

Papiravisa kommer massivt og totalt back in style. Den blir like kul som vinylen.

Kidsa kommer til å elske den.

Jeg er sikker på at de fleste tenker at nå snakker han Tore Renberg tull.

Men jeg føler jeg er inne på noe.

Jeg føler jeg er helt i fronten av utviklingen.

Artikkelen er levert av det nye månedsmagasinet Aftenposten Oppvekst.

Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebookgruppeog Twitterprofilfor Familie og oppvekst.