Jeg har levd et temmelig lovlydig liv. Hvis politiet skulle få tak i en oversikt over mine samtlige lovbrudd fra jeg ble født og fram til i dag – jeg fylte nettopp 43 – ville det ikke bli mange dagene bak lås og slå.
Ofte har jeg fundert på hvorfor det er blitt sånn. Ganske ofte har jeg tenkt: Det var nå voldsomt til pyntelig oppvekst, Tore, hvorfor har du aldri passert grensen?
Hvorfor ble det David Toska og ikke jeg som rante tellesentralen til Nokas den påsken i 2004? Vi er jo sånn cirka samme årgang, David Aleksander og jeg, vi kommer fra nokså samme samfunnsklasse, strengt tatt kommer vel han fra et noe høyere sjikt enn meg? Jeg med min lærerfar og min mor i Veivesenet. Hva var det som skilte oss, broder David?
Fått med deg innlegget om «overomsorg» av barn?
Eller ta Bjarte Baasland, biskopsønnen, også han fra et høyere samfunnslag enn jeg; hvorfor var det han og ikke jeg som ble storsvindler?
Jeg har alltid kjent så mye frykt.
Jeg tror årsaken ligger der. Jeg har vært et skremt menneske fra jeg var ganske liten, ja, kanskje spesielt i oppveksten, den gang enhver tanke på å bryte loven fylte meg med vill redsel. Hver kveld lå jeg i sengen og ba til Gud, jeg forløste de innerste tankene mine og skriftet for alt det stygge jeg hadde tenkt.
Unnskyld, kjære Far, sa jeg, for at jeg har kledt av alle jentene i klassen i tankene mine.Unnskyld, kjære Far, sa jeg, for at jeg elsker rock og ikke har fått foten for visesang.
Bare ideen om at jeg skulle gjøre noe virkelig galt, bryte loven , fikk hele meg til å skjelve av frykt.
Det er samme årsak, mener jeg, som ligger til grunn for at jeg for eksempel aldri har forsøkt meg på tyngre narkotiske stoffer. Av og til gir jeg Trond-Viggo Torgersen noe av æren for dette. Hans program Kroppen vår viste med en så grafisk tydelighet hva som ville skje med deg hvis du utsatte kroppen for farlige stoffer at jeg hadde mareritt i lange tider etterpå.
Det slår meg, når jeg tenker på dette, at frykten ikke er så populær i dag.
Det er lite snakk om skremsel som strategi i vår tid.
I skoleverket. I barneoppdragelsen.
Det kan virke som om frykten har falt i miskreditt.
Hva mener du? Si din mening på vår facebook-side Familie og Oppvekst
Selvsagt kan jeg bare snakke for min egen del. Men i mitt tilfelle er det opplagt. Jeg innser, uansett hvor feil det klinger i norske 2015-ører, at i mitt liv har frykt vært en sterkt preventiv faktor.
At jeg har holdt meg unna lovbrudd og tyngre narkotiske stoffer skyldes ikke at jeg er noe bedre, eller klokere, menneske enn andre. Sånt tror jeg ikke på. Jeg tror vi alle er laget av det samme himmelske og miserable stoffet. Det menneskelige potensialet er skyhøyt og avgrunnsdypt, og vi deler det alle sammen.
Nei, at jeg har gått på den breie stien skyldes at jeg ble skremt. Vettskremt . Av mamma, av pappa, av skoleverket, av kirken, av Bibelen, av tiden jeg levde i, av det jeg så, av Trond-Viggo Torgersen.
Derfor er det jeg tenker en del på dette, som er så lite populært nå.
Frykt.
Er det rett og slett på tide å skremme ungene litt igjen?
Jeg er ikke sikker på det, det er ikke noe jeg sitter her og sier at jeg har tusen prosent rett i, men jeg tenker at det er bedre å si det høyt enn å brenne inne med det.
Skremme dem litt, ungene? Eller skal vi fortsette med det som er vår tids melodi: Forståelse og empati.
Kun en gang brøt jeg loven i barndommen min. Lovbruddet hendte i 1985. Jeg var på butikken etter skoletid. Jeg mener å huske jeg skulle handle noe for pappa, sikkert en pakke røyk. Det var sånt vi ungene gjorde i åttiårene, kjøpte røyk for foreldrene våre. Det spesielle som hendte denne dagen, var at da jeg kom inn på butikken fikk jeg en brå og uimotståelig trang til å bryte loven. Jeg, så godt oppdratt, måtte bryte loven.
Jeg begynte å svette under armene og i pannen.
Hva skulle jeg stjele?
Donaldblader?
Pornoblader?
Sjokolade?
Chips?
Jeg gikk mot reolen med tippekuponger. Jeg rasket med meg så mange kuponger jeg klarte å stikke innenfor jakken og skyndte meg ut fra butikken. Der ute, i den krispe høstluften, sendte en vond sol de anklagende strålene sine nedover meg. Hva hadde jeg gjort.
Jeg kastet meg på Apachen og tråkket hjem alt jeg kunne. Jeg kjente halsen tykne og tårene presse på. Jeg så for meg et liv bak lås og slå, jeg så for meg et liv i all den elendigheten mamma, pappa, skoleverket, kirken og hele samfunnet hadde advart meg mot.
Hvordan kunne jeg gjøre dette.
Jeg løp inn dørene, løp inn på kontoret til pappa, kastet tippekupongene ut over gulvet, det var sikkert hundre av dem, jeg gråt og ropte: «Pappa! Jeg har stjålet! Jeg er et forferdelig menneske!»
Pappa kikket opp fra rettebunkene sine og så rart på meg.
«Det er fint at du har samvittighet, Tore,» sa han, «men ... eh ... tippekuponger. Altså ... de er gratis.»
Jeg skal ikke presse dette lenger.
Det finnes fallgruver i tenkningen min, jeg er klar over det. Det finnes drøssevis av eksempler på folk som er så redde at de ikke tør å leve, og veldig lite er verre enn det, siden det er derfor vi er her på jorden: For å oppfylle vårt menneskelige potensial.
Det er den vakreste tanken jeg klarer å tenke.
Et menneske lander på jorden.
Det har sitt skinnende potensial.
Frykt er ikke alltid feil. Uansett hvor feil dette høres ut i vår forståelsesfulle tidsalder.
Flere kommentarer fra Renberg:
Tore Renberg: Min mormor var i besittelse av hyper-hukommelse
Tore Renberg: - Jeg vil ha sexen tilbake til pornobladene i skogen
«Har du en tenåring i huset som sliter? Det er ikke deg hun trenger. Det er musikken.»
- Papiravisa kommer massivt og totalt back in style. Den blir like kul som vinylen. Kidsa kommer til å elske den.
- De steinteite foreldrene og de håpløse ungdommene er truede arter
Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebook-gruppeog Twitter-profilfor Familie og oppvekst.
Artikkelen er levert av månedsmagasinet Aftenposten Oppvekst.