Vi lever disse merkelige livene gjennomlyst av korte skudd av lykke og dype brønner av skrekk; minuttene våre, dagene, månedene, årene.
Av og til synes jeg det er fryktelig trist å tenke på at det aller meste som hender forsvinner etter at det har inntruffet. Ja, på meg virker glemselen som noe av det mest ironiske vi opplever.
Ikke sjelden kan jeg føle meg angrepet av panikk, til og med dårlig samvittighet, over å liksom miste det jeg har opplevd. Men så skynder jeg meg å tenke at denne forsvinningen, dette tapet, bare er tilsynelatende; for selv om det som hendte kollapser et sted inne i oss og aldri mer blir repetert, så blir det en del av de ikke-erindrede opplevelsene som danner erfaringen vår.
Kyss glemmer vi.
Slag glemmer vi.
Og bare en liten del av det som skjer blir en del av det aktive minnet vårt, en del av hukommelsen. Og bare en enda mindre andel, virker det som, blir en del av det vi kan kalle fortellingene våre .
De historiene fra livet vi gjentar og gjentar, nesten daglig, de som er blitt så viktige i vår egen sang om oss selv at vi har endt opp med å definere livene våre gjennom dem.
Det er klart, det finnes noen mennesker med en slags hyper-hukommelse, og de må ha det ganske annerledes. Selv tilhører jeg ikke dem og betrakter meg selv som temmelig gjengs hva hukommelse og erfaring angår; jeg ser meg selv som gjennomsnittlig skrudd sammen.
Min mormor, derimot, var i besittelse av denne hyper-erindringen. Det virket på meg som om hun husket hele livet sitt . Hvis vi i familien var samlet, mens hun ennå levde, og snakket om en hendelse fra fortiden, da fløt det med omtrentligheter fra oss andre i rommet. Men aldri fra mormor: «Ja, det var 16. mars 1968, det var en lys dag med mildt regn og vi fikk besøk av den og den tanten like over klokken fire.»
«Jeg drømmer om at noen, en forsker, et vitenskapskollegium, skal finne opp en maskin som kan sette oss i kontakt med vår egen fortid.»
Også videre.
Jeg har en bekjent fra skoledagene med samme type hyper-hukommelse som mormor; også dette en kvinne. Noe som har fått meg til å lure på om det er flere kvinner som besitter denne sjeldne evnen enn menn; jeg vet ikke? Med henne er det nøyaktig som med mormor.
Når noen av oss som gikk sammen på skolen trenger sikre fakta om noe som hendte i gamle dager, da kan vi bare kontakte henne, og hun vil si: «Ja, det var 22. februar 1987, det hadde regnet i ukesvis, og de som var tilstede var den og den og den.» Disse super-erindrende menneskene må det være nokså få av, kanskje snakker vi om én av 100. Jeg beundrer dem og jeg misunner dem.
De fleste av oss andre er henvist til å gå på jorden bare hjulpet av denne klumpen med fortidige hendelser vi kaller erfaring, hvor minnene er nedfelt på et slags anonymt vis og fortettet til en slags følelse , pluss disse tyve-tredve fortellingene vi har gjentatt så mange ganger at vi ser dem som definerende.
Selv plages jeg ofte så sterkt av dette at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg drømmer om at noen, en forsker, et vitenskapskollegium, skal finne opp en maskin som kan sette oss i kontakt med vår egen fortid.
Jeg har ingen veldige ønsker om å reise i den, som Michael J. Fox gjorde i Back to the Future , eller få anledning til å være aktiv i den, påvirke den, sånn det er i mange science-fiction-fortellinger. Nei, jeg vil bare oppleve den, nok en gang, som en slags film, siden minnet mitt er så elendig og det føles trist å ikke huske sitt eget liv med super-erindringen til mormor eller min gamle klassevenninne.
Det finnes et unntak i livet mitt, som jeg skal nevne her mot slutten av denne artikkelen. Det er året 1987. Det året førte jeg dagbok, og sånn har det seg at fra dette året har jeg masse minner. Dette ene året i livet mitt kjenner jeg , på grunn av at jeg tok meg tiden hver eneste kveld til å skrive litt om dagens hendelser.
Og hvert år siden har jeg tenkt: Nå må du skrive dagbok. For liksom å redde ditt eget liv.
Men jeg har fortsatt ikke gjort det. Livet har bare tyknet, merkelig, gjennomlyst av korte skudd av lykke og dype brønner av skrekk; minuttene, dagene, månedene, årene som forsvinner.
Les også:
«Har du en tenåring i huset som sliter? Det er ikke deg hun trenger. Det er musikken.»
- De steinteite foreldrene og de håpløse ungdommene er truede arter
- Papiravisa kommer massivt og totalt back in style. Den blir like kul som vinylen. Kidsa kommer til å elske den.
Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebook-gruppeog Twitter-profilfor Familie og oppvekst Artikkelen er levert av månedsmagasinet Aftenposten Oppvekst.