Det er de voksnes privilegium å synes at tidene var bedre før. Det er de unges privilegium å elske samtiden. Dette gjensidig dårlige forholdet, som har skapt så herlige mengder krangler i norske hjem, er det et slags vett i. Vi prøver hverandre ut, ikke sant? Friksjon og konfrontasjon skaper erfaring. Det er en form for gjensidig oppdragende terrorbalanse.

Faen, mamma, vi bare chatter, sant!

Ikke bann, Silje! Da vi var unge var det ingen som chattet, vi snakket sammen!

Daaaah!

Og så videre.

— Hva skal vi gjøre nå, Torgeir?

Scenen er så kjent at den kulminerer fortere enn jeg rekker å skrive den: Nå tramper Silje oppi UGGsene og to sek etter smeller hun med døra. Mora trekker pusten og lukker øynene før hun snur seg mot mannen og slår ut med armene: «Ja? Ser du? Hva skal vi gjøre nå, Torgeir? Jeg KLARER DET IKKE LENGER!»

Forfatter Tore Renberg Foto: Nordli Katrine

Jeg liker dette her. Jeg liker at disse dørene smeller igjen. Jeg liker at Silje går ut i kveldsmørket, at hun griper mobilen og ringer til venninna og sier: «Satan, jeg får så kula av mor, hvor er du?»Greia er at denne scenen er i endring. De steinteite foreldrene og de håpløse ungdommene er truede arter. Nå som vi alle sammen er like, nå som de voksne nekter å være voksne, nå som syttiåringene ruler det samme nettet som syttenåringene, er terrrorbalansen i ubalanse. Det gjensidig dårlige forholdet er i ferd med å opphøre. Nå er det mor til Silje som smeller med døra, fordi Torgeir ikke henger med. Nå er det Silje som må trøste Torgeir fordi mor står bak garasjen — med regnhetta trukket over hodet - og røyker i sinne.

Mor vil være ung. Mor vil være venninne

Mødre og døtre er likeverdige på felles-chatten. De går på Elixia sammen. De tar botox sammen. De får nye pupper sammen. De er joina i en slags evig pubertet.

Far vil også være ung. Han vil være buddy. Han vil drikke øl med sønnen sin på fotballpuben. Han vil gå på Onkl P-gig; fuck ja, kiddo, jeg kjenner styggen på ryggen, mann.

Jeg er litt skeptisk til dette.

Hvor mye skal voksne og ungdom vite om hverandres verden?

Jeg er usikker på hvor bra det er at vi kommer hverandre for nær. Én ting er at jeg synes det er småkleint å se mødre som er bestevenninner med døtrene sine, en annen ting er at jeg går her og lurer på om det er bra for oss. Er det ikke sånn at vi, voksne, trenger å være akkurat det, mens de, ungdommene, trenger å være akkurat det, også fordi alle har behov for friksjonen denne avstanden gir?

Tør jeg? Vite ingenting?

Jeg leste en roman her om dagen. Den heter «Wolf in White Van" og er skrevet av John Darnielle, mannen bak det supre bandet The Mountain Goats. Mot slutten av boka sto det: "The coolest parents are the ones who know nothing.»

Setningen skjøt en hard pil inn i meg.

Jeg kikket bort på ungene mine.

Tør jeg?

Vite ingenting?

Avstå fra å være bestekompisen til sønnen min, den nærmeste til dattera mi? La dem leve sitt liv og jeg mitt?

Slå igjen døra. Hardt.

Løp ut i mørket. Gjør det jeg ikke vet noe om

Kom hjem som en annen.

Jenta mi. Gutten min.

Shit. Det er skikkelig skummelt.

Jeg vet ikke om jeg tør.

Hey, gutten min, så driiiiitbra den nye låta til Onkl P er!

oppvekstcover.JPG

Artikkelen er levert av det nye månedsmagasinet Aftenposten Oppvekst. Les også: