Så kom det første tapet på Brann Stadion siden 25. april. Det var ikke overraskende. Vålerenga har vært i veldig god form de siste ukene, mens Brann har begynt å vise tretthetstegn. Mot Sogndal var prestasjonene elendige, og jeg tvilte på at Brann skulle klare å gå fra null til hundre på en uke.
Kanskje under normale omstendigheter kunne Brann vært i stand til det, men de syv siste dagene har vært alt annet enn normale. Usikkerheten rundt Torp har vært en stor påkjenning for spillerne. Tankene deres har uvilkårlig vandret til Fosshaugane og det som skjedde der.
Brann har dessuten blitt svekket sportslig. Uten Torp på laget har det blitt tap to kamper på rad. Det er neppe tilfeldig.
Mot Vålerenga var det unge Barmen som fikk forsøke seg på Torps plass. Han viste lovende takter, men mot Ogude og Hæstad ble han ett nummer for liten.
Han var ikke den eneste som ikke presterte godt nok. Det var ingen som imponerte på Brann, både taktisk og teknisk kom Brann til kort. Men Rune Skarsfjord skal ha skryt for grepene han tok i pausen. Det var et nytt og offensivt lag som møtte oss til andre omgang, uten at det hjalp oss så veldig mye. Spillere som Ojo, Guastavino, Bentley, Mjelde og Labukas leverer ikke varene om dagen.
Det er synd vi ikke vant. Ikke bare fordi vi trengte tre poeng, og fordi en seier på Brann Stadion alltid er et høydepunkt, men først og fremst fordi det hadde vært så deilig å ha stoppet kjeften på Vålerengas lite fintfølende supportere. At de begynte å hoie og skape seg under Torps hilsen var langt under beltestedet. De viste ingen respekt, ingen verdighet, ingen klasse.
At talsmannen deres ikke beklager atferden deres etterpå, men i stedet forsvarer den, forteller oss at vi kan forvente oss for mye av den gjengen.
Kvelden kunne vært helsvart. Men det var den ikke. Torps lille hilsen til oss varmet mer enn tre tapte poeng.
