— Jeg tror ikke vi kan gå gå tilbake til det som har skjedd før 2009, og samtidig være komfortable med det vi gjør, sier Nick Davies, visegeneralsekretær i Det internasjonale friidrettsforbundet (IAAF).

Tirsdag kom de første rapportene om en dopingskandale der fem russiske kappgjengere ble utestengt for doping, flere av dem med tilbakevirkende kraft tilbake til 2009. En av de utestengte er Olga Kaniskina, kvinnen som tok gull foran sølvvinner Kjersti Tysse Plätzer på 20 kilometer kappgang i Beijing-OL i 2008. Dette fikk Tysse Plätzer til å håpe på at Kaniskina også kunne bli utestengt for det som har skjedd enda tidligere enn 2009, slik at hun selv kunne bli kåret til olympisk mester.

Nå virker dette helt usannsynlig.

— Det var først i 2009 at IAAF ble fullstendig overbevist om at laboratoriene, testene og rettssikkerheten var god nok til at vi kunne introdusere vårt biologiske pass. Før dette var ikke teknologien for blodtesting pålitelig nok, sier Davies. Han legger til at nesten 40 utøvere så langt er sanksjonert på bakgrunn av de biologiske passene.

Tysse Plätzer: - Ikke overrasket

Tysse Plätzer blir ikke overrasket når hun får høre om IAAFs standpunkt i saken.

— Slik jeg kjenner systemet, er ikke dette overraskende.

- Hva mener du med det?

— Det vil jeg ikke utdype, utover at det er slik jeg har lært systemet å kjenne, sier den tidligere kappgjengeren fra Os.

Hun sier hun uansett føler seg som moralsk vinner fra OL i 2008, selv om hun kanskje aldri vil få en gullmedalje. Det på grunn av at det ikke er avdekket beviser for gullvinner Kaniskinas eventuelle dopingbruk før og/eller under OL.

— Det må selvsagt ikke bli slik at noen skal dømmes uten beviser, men jeg mener at forbundet ikke må stoppe nå. Dette handler ikke kun om meg, men mange rundt omkring i verden, og selv om IAAF sier at det ikke kan lages et biologisk pass for årene før 2009, finnes det blodprøver fra OL i Beijing (2008) og VM i Osaka (2007) som kan testes på nytt. Testmetodene er blitt bedre siden den gang, sier Tysse Plätzer.

Vil ikke holde i rettssak

— Alle prøver fra før 2009 vil bære preg av å ikke være i tråd med gjeldende regelverk. Det vil nok være en komplisert og lang vei å gå, å kunne bevise dopingmisbruk på bakgrunn av slike prøver. Det er nemlig en del regler og prosedyrer som ikke trådte i kraft før 2009. I en rettssak er nok det noe en anklaget utøver vil peke på, sier Rune Andersen, spesialrådgiver i Antidoping Norge, og tidligere direktør for Wada, verdens antidopingbyrå.

IAAF har jobbet lenge med den russiske dopingsaken innenfor kappgang, og vokter seg vel for å gå ut med en sak som kan stå i fare for ikke å holde mål i en rettssal. Det kan skade troverdigheten til dopingsaker basert på biologiske pass. Denne måten å avsløre juksere på skiller seg fra vanlige dopingsaker på den måten at det ikke finnes noen positiv dopingprøve. Det som utgjør grunnlaget for en dopingdom er blodprøver tatt over tid, som sett i sammenheng viser en blodprofil som ikke kan forklares på annen måte enn med dopingbruk.

Problemet er at blodprøver innhentet før 2009, sannsynligvis ikke kan brukes til å lage et biologisk pass.

— Jeg er ikke kjent med at det er innhentet data fra før 2009. Men det er ikke så enkelt som å legge inn blodprøver i en database og sammenligne disse. Prøvene må også være tatt i henhold til spesifiserte prosedyrer, slik at de blir så riktige og sammenliknbare som mulig. Det kommer for eksempel an på hvilken høyde de er tatt i, om det er rett etter en hard trening og mye annet, sier Andersen.

— Prøvene må være tatt helt i tråd med regelverket. Hvis ikke kan de lett avvises i en rettssal, fortsetter han.

- Tar det til etterretning

Friidrettspresident Svein Arne Hansen har sendt brev til IAAF for å høre om det kan gjøres mer for å skaffe mer informasjon i saken. Det samme er gjort overfor IOC, som eier prøvene tatt i forbindelse med OL i Beijing. Hansen svarer slik på signalene om at det kan bli vanskelig å vise noe før 2009. — Det er ingen vits i å reise noen sak ut av dette hvis det ikke er bevis. Vi må bare ta det til etterretning, i så fall. Vi kan ikke overprøve det, hvis det er slik at ikke noe før 2009 kan bevises, sier Hansen.

Norsk-russisk samarbeid

Antidoping Norge har siden 2009 samarbeidet med det russiske antidopingbyrået Rusada. Målet har vært å bygge opp et selvstendig, effektivt antidopingorgan i Russland, basert på internasjonale standarder.

— Det at Antidoping Norge engasjerte seg i Russland, er nettopp av den grunn vi nå ser: Russland har et dopingproblem, de er en viktig idrettsnasjon og de er en nær nabo, sier Andersen.

— Hvorvidt dette er satt i system eller ikke, skal Wada finne ut av gjennom kommisjonen som nå er satt ned.

Før 2008 var antidopingarbeidet i Russland lagt inn under det samme organet som organiserer toppidrettssatsingen i Russland, Rossport. Det ble som at bukken passet havresekken, noe som ikke er etter boken.

Nå er det satt ned en Wada-kommisjon som skal finne ut om russernes antidopingarbeid gjøres skikkelig. Utgangspunktet for kommisjonen er påstandene som ble satt frem av tysk TV før jul om doping og korrupsjon i russisk friidrett som rystet idrettsverdenen.

— Russerne vet hvordan et effektivt antidopingarbeid skal gjøres som en følge av samarbeidet med oss, men vi har ikke hatt mulighet til å etterprøve om alt det vi har bidratt med blir etterfulgt i praksis. Det er blant annet det kommisjonen skal granske, sier Andersen.

Russland og Øst-Europeiske land har et dårlig rykte når det gjelder doping. Andersen vil ikke si rett ut at antidopingarbeidet i Russland var for dårlig før Rusada ble opprettet i 2008. — Jeg kan ikke si at Russland ikke hadde et effektivt antidopingarbeid før 2008, men det Wada sa var at Russland måtte etablere et uavhengig organ. Og et slikt organ, Rusada, er nå på plass.