DET ER NOE resignert og nesten rituelt over reaksjonsmønsteret, også blant utøverne selv. Fordi avsløringene er nitrist forutsigbare, men også fordi det er så sørgelig lite som blir gjort, eller kan gjøres, for å rette opp i den urett som er begått.
Trond Nymark ble nedkjempet av én mann i VM i Berlin i 2009. Russeren Sergej Kirdjapkin. Bergenseren Nymark får aldri oppleve det ekstatiske karrierehøydepunktet han tappert og utrettelig trente for i alle år.
Norske kappgjengere kan få OL- og VM-gull etter russisk dopingskandale
Kjersti Tysse Plätzer ble slått av én kvinne i Beijing-OL i 2008, russiske Olga Kaniskina, nå avslørt som jukser. Plätzer kommer ikke til å bli feiret på fortjent vis, som den eneren hun var i hennes siste OL. En gullmedalje i posten om et år eller to gjør i praksis ingen forskjell.
Vil ha spesialseremoni i Beijing
DER OG DA, i henholdsvis Berlin og Beijing, ville det betydd desto mye mer. Ikke bare emosjonelt og sportslig, men kanskje også økonomisk. Slik sett burde juksemakerne bli avkrevd noe mer enn den gullmedaljen de urettmessig ble tildelt og skamløst lot seg hylle for.
Fabrikken
Opplegget var strømlinjeformet profesjonelt, og rammebetingelsene i Saransk var førsteklasses. De hadde alt lagt til rette for seg, de som fikk sjansen i denne «kappgjengerfabrikken», som på sørgelig vis viste seg å være nettopp det. En anstalt for produksjon av tittelvinnere.
DOPINGAVSLØRINGENE i Russland er nedslående og oppløftende på én og samme tid. Nedslående fordi de stadfester en kultur og en holdning til doping som neppe er avgrenset til kappgangmiljøet i Saransk. Oppløftende fordi de viser at doperne aldri skal kunne føle seg trygge, selv ikke innenfor et system der man åpenbart anstrenger seg til det ytterste for, og dessuten bruker betydelige midler på, å kamuflere jukset.RUSSLAND HAR en skrekkelig historikk når det gjelder doping, og de siste avsløringene rammer dessverre ikke bare dem det gjelder, eller det lille miljøet det gjelder. Dette føyer seg inn i et mønster, og det er ikke mer enn noen dager siden vi fikk høre om utstrakt doping innenfor det russiske skiskyttermiljøet. Tre russiske toppløpere ble tatt i 2014, og siden 2002 er minst 14 russiske skiskyttere blitt utestengt som en følge av dopingbruk.
Akseptert
Det, sammen med en rekke andre avsløringer, skandaler og uttalelser, antyder at doping har vært, og kanskje fremdeles er, et akseptert virkemiddel innenfor russisk toppidrett. De siste avsløringene fra russisk kappgang bidrar ikke til å svekke denne mistanken. Vi har tidligere ved en rekke anledninger sett hvordan russiske utøvere og idrettsledere rettferdiggjør sin egen praksis ved nærmest å slå fast at dette er noe «alle» gjør.
SPØRSMÅLET NÅ er ikke om det kommer flere avsløringer, men når de kommer. Det er liten tvil om at det fremdeles finnes mange der ute som sover dårlig om nettene og åpner postkassen hver dag med betydelig redsel for å finne et brev fra sitt nasjonale antidopingbyrå. Den frykten unner jeg dem, og jeg håper alle som kan mistenkes, blir gått etter i sømmene med alle tilgjengelige metoder. Fordi doping er et onde som bryter med idrettens aller mest grunnleggende ideer.
Trond Nymark og Kjersti Tysse Plätzer tapte ikke millioner på at konkurrentene dopet seg, men de gikk glipp av noen opplevelser og noen høydepunkter som på skjellsettende vis ville ha påvirket deres karrierer. En litt enklere hverdag kunne de fått, noen pinefulle prioriteringer kunne de sluppet, og et knippe uforglemmelige øyeblikk ville de hatt å se tilbake på om bare utfordrerne hadde vært renhårige.