2012 er i ferd med å utvikle seg til et år hvor de ansvarlige i fotball-Norge akkurat nå garantert hadde fått et egg til å balansere på høykant uten å måtte knuse det. Landslagene våre vinner poeng, og vinner tilbake folkets tillit og entusiasme. Og klubbene våre, hvertfall et par av dem, markerer at de nå er konkurransedyktige målt opp mot gode klubber fra gode ligaer.

Dessuten er de to klubbene som presterer best i Europa involvert i en serieavslutning som er det diamentralt motsatte av hva 2011 var, med spenning helt inn i begge ender av tabellen.

Veldig enkelt sagt så er fotball er produkt som er salgbart kun ut fra to kriterier: Kvalitet og dramatikk. Når det første er dokumentert som reell framgang målt på inernasjonal arena og det andre sikret med en tett topp— og bånnstrid er vi sikret den salgbarheten overfor opinionen fotballen lever av.

I toppen handler det om 3 klubber, og slik har det vært en god stund. Det var forventet at Molde og RBK skulle ende i toppen. Selv tippet jeg RBK som mestere foran Molde før sesongen. Samtidig bommet jeg stygt på det tredje laget som kan ta gull.

Jeg undervurderte hvilket fundament Ronny Deila, Jostein Flo og klubben har bygget på utvikling av enkeltspillere og lag.

Strømsgodset er i toppen fordi de har våget å forbli trofaste mot sine ideer og verdier over tid, og fordi de har vært forbasket flinke til å velge ut hvilke spillere de skal hente, og maktet å foredle dem.

Molde er i toppen fordi de allerede dagen etter at de feiret seriegullet i fjor greide å se framover. Det høres enkelt ut, men er ikke desto mindre imponerende av en klubb og et miljø som vant noe de har strevet lenge og hardt for å oppnå.

Ole Gunnar Solskjær har fått mye ros etter tiden i Molde. Det er fortjent. Han har våget å sette sammen et team med kompetanse og sterke mennesker på ulike fagfelt rundt seg, og har brukt dem til å sementere sin egen rolle som øverstkommanderende. Den samlede kompetansen er brukt til å utvikle spillere som i fjor var viktige, og som denne sesongen har blitt avgjørende.

Vegard Forren, Magnus Wolff Eikrem og Jo Inge Berget.

En bekjennelse: Jeg har tvilt litt på sistnevnte. Har lurt på om det har vært litt for mye "hårbånd og hårsveis", og litt for lite guts i Berget. Nå vet jeg bedre, jeg gamle og fordomsfulle mann. Han har vært meget god over tid, og sist tirsdag var han så skjerpet, sylskarp og suveren at jeg skal aldri mer tvile på at han kan komme langt. "Den nye vinen", representert med disse tre, blandet med veteraner og en Davy Angan med ro foran goalen, er Moldes beste argumenter for at tittelen og pokalen fra 2011 kan forbli i Romsdal.

Rosenborg har kommet sterkere utover sesongen. Og sterkere utover kampene. Ingen andre matcher trøndernes poengfangst etter pause. Faktisk har de ledet kun 6 av 26 kamper til pause, og nå scoret 36 av 48 mål etter pause. Det vitner om to ting: De er godt fysisk trent, og de har en sterk moral i laget.

Det siste er ingen selvfølge. Moral og mentalt press er ikke sammenlignbare størrelser, men alle som følger klubben tett vet at samtlige utgaver lever med et bastant og absolutt krav om å vinne titler, uansett mannskap og forutsetniger. Derfor er det en god prestasjon at de ofte har greid å snu kampbilde og resultat foran øynene på et, etter norsk målestokk, kravstort hjemmepublikum.

Det var et hjemmepublikum som ble spent lenge på pinebenken mot Sandnes Ulf fredag. RBK har variert veldig i prestasjonene underveis i kamper, men blitt reddet av forsvarsspillet sitt. Det hadde få trodd før sesongen, da det var mest fokus på at de hadde spisser alle andre misunte dem. I stedet har spissene sviktet foran mål, og de har vært tvunget til å støtte seg på å bli laget som har sluppet inn klar færrest av de 3 i teten. Derfor var det ingen stor overraskelse at de holdt nullen for 13. gang denne sesongen og tok tre nye poeng.

Dermed visste Godset og Molde hva de måtte strekke seg etter før toppkampen på Marienlyst.

Ronny Deila har gjort nesten alt rett som trener for drammenserne. Denne gang hadde han valgt å sette Peter Kovacs og Mohammed Keita på benken fra start. Jeg tror han angrer på det. Hjemmelaget ble både annerledes og farligere etter at de to kom inn ved pause. Ikke minst fikk de betalt for å komme rundt på kantene. Utligningen, etter en liten akrobatisk øvelse fra Jarl Andre Storbæk, var fortjent.

Likevel var det også kampen da samme Storbæk, og stoppermakker Kim Andre Madsen delvis ble avslørt defensivt. Samarbeidet vaklet i perioder, blant annet i situasjonen der Madsen skjærte tvers inn i Storbæks sone og opp i ryggen på Pape Paté Diouf før Jo Inge Berget igjen viste stoisk ro kombinert med teknikk, og sendte moldenserne foran.

Der Berget gikk foran offensivt sto Vegard Forren som en bauta nøyaktig der ballen kom defensivt. Stopperen fra Kyrksæterøra har rett og slett blitt fenomenalt god etter norsk målestokk, og er akkurat nå ligaens beste spiller.

Molde kunne, og burde kanskje, kontret Godset i senk tidlig i 2. omgang, og måtte betale for sløsingen mot slutten.

Det betyr at Rosenborg ble rundens store vinner. Jeg tror de også står igjen som vinnere til slutt.

Begrunnelse: De er stødigst defensivt. Der godt angrepsspill vinner venner vinner godt forsvarsspill titler. Dessuten har de nå en bredde og rutine i troppen som bør kunne tåle både den fysiske og mentale belastningen de siste ukene blir. Det betinger imidlertid en ting: De MÅ ha poeng i Molde kommende helg. Taper de den så vinner Molde. Tre poeng bak med fire runder igjen blir for tøft.

Utelukker jeg Godset? Ikke helt, men sannsynligheten for at de vinner nå er liten. Særlig med en bortestatistikk der de så langt har vunnet 4 av 13 kamper.

Dessuten er det ett lag jeg ikke har nevnt som har gjort seg fortjent til å bli nevnt. Tromsø er ajour med Godset hvis de vinner hengekampen mot Sandnes Ulf. Det er imponerende. Men både TIL og Godset kan maks ende på 60 poeng. Jeg tror det blir for lite. Dessuten tviler jeg på at de vinner alle sine siste kamper.

Det blir Rosenborg eller Molde. Jeg tror det blir Rosenborg.

Hva tror du? Ta debatten i kommentarfeltet under!