Chelsea — Liverpool 1-2 (0-2)

LONDON: Å bli klok på Liverpool etter de første fire kampene av sesongenvar mer vrient ennen ligning med mange ukjente faktorer. Tre kamper mot de tre øverste lagene frai fjor har resulterti null tap. Den ene kampen mot et antatt bunnlag ga det eneste tapet så langt.

Den enkleste, trolig også den mest riktige tesen, vil være at Klopps lag fortsatt trives best mot motstandere som enten vil styre kampene helt,i alle fall delvis.

Jurgen Klopps Liverpool har møtt mange av favorittene så langt. De presterer selv så godt at de fort kan ende som en favoritt til å vinne ligaen.

Rekordvarmei London hadde blitt erstattet med et heftig tordenvær, som hadde glidd over. Gresset var fuktig og flomlysene på. Jeg tar meg selvi å tenke at fredagskamper er en klok tilvekst til PL. Det gjør det selvsagt ikke mindre attraktivt av at det er to av ligaens aller mest spennende mannskap som møtes.

Hvis Liverpool trives best som kontringslag hadde de ikke reist til London for å legge seg bakpå. De tok umiddelbart styring, og produserte kampens første mulighet da Thibault Courtois slappDaniel Sturrigdes skudd under seg, men fikk rettet opp feilen.De røde beleiret rett og slett hjemmelaget på egen halvdel. Det var et imponerende skue der de kombinerte stor bevegelse uten ballmed veldig høy pasningssikkerhet. Derfor var det logikk at de også scoret først.

Lars Tjærnås.

Et innlegg ble slått mot bakre stolpe. Der sto ikke en, ikke to, men tre Liverpoolspillere alene, mens nærmeste blå befant seg på en annen postkode. Dejan Lovren bredsidet elegant inn 1-0.Det var en maktdemonstrasjon, en nesten uvirkelig scene, der Liverpool styrte alt. Kanskje kom minnene tilbake til mye av det som skjedde høsten for et år siden.

Chelseas sesongi fjor er minst like vanskelig å bli klok på som det Liverpools åpningskamper er. Hvordan kunne en gjeng spillere som var så gode fram til de dro på fereie etter å ha vunnet ligaen mai 2015, og komme tilbake som en flokk med ganske ordinære spillere noen uker senere? Svaret på det får vi trolig aldri. Den nye manageren er trolig heller ikke spesielt interessert i å finne svaret. Antonio Conte er en mann som ser framover.

Italieneren er også en klok mann. Han innfører sitt tankesett gradvis framfor å lage en umiddelbar revolusjon, den svake sesongeni fjor til tross.

Han viste med all tydeligheti verden at han var særdeles misfornøyd med det han så. Det hadde han svært god grunn til. Det skulle bli verre.

En svak klarering havnet hos Jordan Henderson på 30 meter. Resten var ren og skjær nytelse. Fra hans høyre ben steg ballen til den var fem meter fra mål, for så å dupe vakkert inn I krysset. En klar kandidat til årets mål.

Chelsea spiller ikke somContes Juventus eller hans Italia, ikke samme system, ikke samme fotball — ennå. Det nest viktigste for han er at de spiller godt. De viktigste er at de vinner. Dette er mannen som har omtalt det å tape som "å dø litt". Det er selvsagt en metafor, men nå møter han en annen manager som trolig kunne sagt- og ment- det samme.

Å se Klopp og Conte på sidelinjen er så fascinerende at det er tidvislett å glemme spillet på gresset. Begge lever intenst med på hver involvering, begge er active nok til både å coache selve spillet og enkeltspillere underveis der de mener det er noe å tjene på det. Men Conte gjør mer enn det. Conte ER lidenskap med hele seg, hele tiden.

Chelsea-manager Antonio Conte var som vanlig ekstremt engasjert på sidelinjen. Foto: John Sibley, Reuters

Han har komet et godt stykke på relativt begrenset tid med å bygge Chelsea. Han har et godt stykke igjen— selvsagt. En av tingene han bør spørre seg er om det er N'Golo Kante som skal styre så mye av det offensive spillet som han gjordei kveld. Franskmannen er en av verdens ypperste ballvinnere, men pasningene hans går ofte enten for sent eller for upresist, noe som gir motstander tid til å komme segi balanse ofte.

Hvilke ord Conte hadde brukt i pausen vet jeg selvsagt ikke. Noen av dem må imidlertid ha virket. Det tannløse spillet før pause ble avløst av langt større besluttsomhet , mot og presisjon etter hvilen. Uttelling, og store sjanser lot imidlertid vente på seg- en stund.

Diego Costasfire scoringer før denne kampener like mange som han hadde da vi kom til "Boxing Day"i fjorårets sesong. Klopp omtalte han før kampen som en "kriger i verdensklasse". Det er vanskelig ikke å gi han rett.

Han var på rett sted til rett tid etter at Nemanja Matic hadde vakkert dratt seg forbi to spillere. 1-2 og Klopp var frådende på linjen over passiviteten. Tre minutter senere var samme Costa ytterst nær ved å skape balanse da han ikke traff godt nok fra ti meter.

Kloppdisponerer, hvis alle er tilgjengelig, ligaens kanskje aller vasseste kontringslag. Dessuten viser statistikk at han har fått orden på den delen av spillet supporterne helst ser han få orden på-, nemlig angrepsspillet. I kalenderåret 2016 er Liverpool laget med flest scoringer i Premier League, 52 er tallet, med de to denne kvelden.

Nå var det kontringsrom til å score flere. Innbytter Divock Origi tvang fram en utrolig redning fra Courtois ti minutter før slutt. Det viktigste var likevel å holde tetti andre enden. Det greide de, og tok en kruttsrek seier mot et revitalisert Chelsea.

De blåhadde kun vunnet to av de ni siste møtene med Liverpool hjemme. En snodig statistikk, tatti betraktning av det deto klubbene har oppnåddi samme periode. Nå er det to av ti, etter en kveld der Liverpool demonstrerte styrke.