Forløsning kan bety evig frelse. Det kan bety en form for fødselshjelp. Når ordet brukes av danske TV-kommentatorer betyr det noe helt annet.
«Forløsning» er en plutselig ekstase som oppstår på tribunen – når alle bekymringer og all frustrasjon over laget plutselig slipper taket.
LES MER: Alle innlegg fra Aftenposten Supporter
Si at Mats Møller Dæhli sklir inn 1-0 mot Italia i Milano i oktober. Det målet er det som skal til for å sikre oss direkte kvalifisering til EM. Da kommer Norge til å oppleve en kollektiv forløsning. Alle ropene om Høgmos avgang forsvinner, det blir folkefest i alle Norges kriker og kroker.
Gledesrusen
Si at laget ditt har opplevd motgang i flere måneder, og så kjører dere over erkerivalen.
De drøyt 3200 Stabæk-supporterne som hadde møtt opp på Nadderud sist søndag fikk en liten forløsning. Etter nesten tre hele kamper med stort sett godt spill, vanvittig sjansesløsing og dårlig uttelling, kom drømmetreffet til en anonym amerikaner. Hentet fra mormonerhovedstaden uten de store overskriftene i vinter, og satte inn et meget velfortjent 1-0-mål kun minutter før slutt.
Jeg så dessverre kampen fra den amerikanske hovedstaden, men TV-bildene viste en gledesrus i Stabæk Support jeg ikke har opplevd siden opprykket i 2013. Vi vant mange kamper i fjor, mange av dem helt uforventet. Men denne ene scoringen, i tredje serierunde, skapte så enormt mye glede og engasjement som vi ikke har sett siden neglebiteren mot Bodø/Glimt.
For oss skarve supportere var denne seieren noe helt spesielt, selv om det sikkert vil se helt merkelig ut når man studerer Tippeligaen 2015 om noen år. For laget betød den også mye.
Mot både Haugesund og Odd spilte vi god fotball og kunne fort fått tre poeng. De defensive hjerneblødningene som har preget Stabæk i flere år er nesten luket bort. Sayouba vokser sesong for sesong, kvartetten foran ham er trygg og samspilt. Mot Odd fortsatte det unge Stabæk-laget å angripe og følge kampplanen, selv etter at vi hadde fått én mann utvist og både ett og to mål i sekken.
Mentaliteten er en helt annen, vi vet at vi har noe å by på, uansett situasjon.
Dermed blir det ingen reprise av 1-5-tapet på Åråsen i fjor. I stekende solskinn fikk jeg se at stakkars Borger Thomas, som skulle vikariere for Mande Sayouba mens han spilte i VM, fikk et meget strengt rødt kort etter få minutter. Det var ille nok. Så falt laget sammen. Vi slapp inn fem mål den dagen. Like mange som dobbeltmester Molde klarte å score på oss til sammen.
Lokaloppgjør
Hjernen min har utslettet alle minner av hvordan målene kom, men irritasjonen over kampen sitter igjen. I år er vi bedre: uten like mange store navn, men med et bedre lag. Klubben har byttet trener og skjært inn til beinet. Lillestrøm er ubeseiret hittil i år, med tre strake 1-1-oppgjør i sekken. Det skal vi forandre på.
Oppgjørene mellom Lillestrøm og Stabæk tilhører en sjelden kategori i Norge: de ordentlige lokaloppgjørene. Når de utvalgte til Bob Bradley og Runar Kristinsson går til kamp ute på matta, håper tusentalls bæringer og askerbøringer på at de skal få slippe å høre det av kollegaen fra Gjerdrum dagen etter.
Tilsvarende er det tusentalls romerikinger som håper å slippe hånlatteren fra Gjettum. Vi er selvsagt ikke hverandres største rivaler, selv om vi tilfeldigvis holder til i samme fylke, men det er mer nerve i dette oppgjøret enn det er mellom Sarpsborg 08 og Bodø/Glimt.
Selv har jeg en bataljon slektninger og flere gode venner bosatt rundt omkring i de kanarigules nedslagsfelt.
La meg få overtaket når fotballpraten begynner i neste familieselskap, Stabæk. Vær så snill.
Fordømte Rogaland