INNSBRUCK: — Jeg tar gjerne opp arven etter ham. Wirkola er en hopper jeg har sett opp til. Alle vet hva han har stått for, men jeg kan ikke klare det denne gangen, ler Gangnes.

Han står med pressen rundt seg, etter å ha blitt feiret som tredjemann i denne heksegryten i Innsbruck, der suverene Peter Prevc og toer Severin Freund var foran. Nettopp denne rangordningen er lik sammendraget, og som Gangnes selv sier:

– Prevc hopper som et prosjektil, og Freund er også veldig stabil. Det er jeg og Michael Hayboeck som kommer til å fighte tettest i Bischofshofen.

26-åringen fra Kolbu landet på 55. plass i Bergiselbakken forrige gang han var med i Hoppuka i 2009/2010. Den gangen ble han skremt, og hoppet ikke den neste måneden. Deretter kom de to fryktelige korsbåndskadene i 2010 og 2013, som gjør at han hopper med skruer i kneet. Skadene holdt ham borte fra toppidretten i fire år.

Nettopp derfor, fordi han er reist seg og er så rolig som en prest under søndagsmessen, er så mange imponert.

Må være tålmodig

— Vi ønsker å ha en stabil type som Peter Prevc i Norge. Jeg kan ikke skjønne at vi har hatt det siden Bjørn Wirkola, og det er det vi jobber for hele tiden. Men Wirkola kom heller ikke over natten, sier sportssjef Clas Brede Bråthen.

Han vet at Norge har hatt syv hoppukevinnere. De siste var Sigurd Pettersen (2004) og Anders Jacobsen (2007). Men ingen i historien har som Wirkola tatt hat trick i Hoppuka, og fått et uttrykk etter seg som lever den dag i dag: «Å hoppe etter Wirkola». Den legendariske radiokommentatoren Bjørge Lillelien brukte dette uttrykket og det brukes ofte i situasjoner der man skal forsøke å overta/videreføre en oppgave etter en forgjenger som har vært usedvanlig dyktig.

— Foreløpig er Wirkola mye større enn det Prevc er nå, men vi vil definitivt prøve å skape vår tids Wirkola. Han står for noe av det største vår idrett har skapt, og spesielt i Hoppuka. Det at Norge har den største hoppukevinneren gjennom tidene er stort. Vi ønsker å få det til igjen. Det gjør vi dersom det systemet vi har nå får lov til å fortsette, mener sportssjefen.

Finne sin egen vei

Kenneth Gangnes kan uansett ikke være noe annet enn seg selv, og han nærmer seg toppen. Han fikk merke lurvelevenet i Bergiselbakken, da 22.500 tilskuere brølte.

— Lyden i bakken slår i ørene når hopperne er i aksjon, beskriver han.

Selv hoppet Gangnes 126, 5 meter i første omgang, og kjente at blodpumpa begynte å slå ekstra hardt da det var hans tur i finalen. Han forteller at han da gikk inn i sin egen boble.

— Fra jeg setter meg på bommen til jeg lander, hører jeg ikke noe, sier totningen, som fikk 124 meter i finalen. Han har nå to pallplasseringer fra hoppuka, 2. og 3. plass.

Var beskjeden i sesongstarten

— Målet mitt før sesongstarten var å bli blant de 20 beste. Jeg prøvde ikke å lage meg for stor fallhøyde. Med den posisjonen jeg har nå, må jeg sikte litt høyere. Nå må jeg frem med remmer og tøy for å fighte. Jeg skal slappe av på fridagen mandag og deretter gå saftig på mot Bischofshofen.

- Hva gjør du når du slapper av?

— Da gjør jeg ingenting. Jeg trives best på sengen og det å se på TV, for å si det rett ut.

Lagkamerat Johann Forfang kom på fjerdeplass, og opplevde den slett ikke som sur.

— Jeg har ikke så mange fjerdeplasser å vise til, så jeg skal ikke være storforlangende. Men jeg vet at jeg er god nok til å være der oppe. Siste år ble jeg nummer ni i denne bakken, sier tromsøværingen, som så på Gangnes at han hadde noe på gang.

— Han var veldig bestemt, og blir mer seriøs når han står på toppen.

Aftenpodden Sport julespesial: Dette er årets bajas og årets ufyselige utøver