«Pappa rekker ikke å komme hjem til kampen i dag, så du må se den på tv», sa mamma. Det er 22.november 1995, og lille Øystein er nettopp fylt ti år gammel. Den første helaftens filmen som er fullstendig dataanimert, Toy Story, har premiere denne dagen. LES MER: Alle innlegg fra Aftenposten Supporter
Det får stor betydning i en bransje som jeg senere har endt opp i, men det er noe helt annet som er i fokus for meg denne dagen. Rosenborg har tidligere på høsten sikret sitt fjerde seriegull i rekken, en tangering av Vikings en gang så fantastiske rekord fra 70-tallet. Og bare uker tidligere var jeg tilstede på min første cupfinale. Og så min andre cupfinale en uke senere.
Jubelscener i Klokkesvingen
Denne kvelden er det noe helt annet enn Brann eller HamKam som kommer til Lerkendal. Det er duket for tredje og siste hjemmekamp i Champions League-gruppespillet mot Legia Warsawa.
RBK står med tre fattige poeng, men fortsatt en liten mulighet til avansement. Seieren kom i første hjemmekamp, mot regjerende Premier League-mester Blackburn, så på Lerkendal skal vi være sterke nok til å vinne mot de fleste. At vi ble rundspilt i de to forrige rundene av Spartak Moskva er ikke så nøye for den ti år gamle utgaven av meg selv, selvfølgelig vinner vi idag.«Det ordner seg». Mamma drar meg ut av skuffelsen. Hun har funnet ut at naboen har billetter til kampen, slik at jeg kan sitte på med dem til og fra stadion. Noen timer senere står jeg og rister i det gamle gjerdet i Klokkesvingen for fjerde gang på kort tid. Vegard Heggem har lagt på til 4-0. Rosenborg er det beste i verden.
Født en måneds tid for sent
Det var på mange måter her det begynte, selv om Rosenborg hadde vært med meg hele livet. Ti år tidligere ble jeg født, en liten måned for sent for seriefinalen mot Lillestrøm og Trond Sollieds sagnomsuste mål. Men å følge Rosenborg var en del av oppdragelsen i min oppvekst. Jeg husker noen sporadiske kampopplevelser, at jeg og et par kompiser startet «supporterklubben» Puttes ballgutter, hjemmesnekrede plakater i cupens fjerde runde der det sto «Eik e et hespetre». Og flere slike småting.
Men høsten 1995 tok interessen av for fullt. Jeg husker vi satt ute i hagen og hørte kampen mot Besiktas på radio, med legendariske Kim Rud Petersen bak mikrofonen. Deretter var det for faren min å hive seg på telefonen og vente. Og vente. Og vente. Til slutt kom han gjennom og fikk sikret oss noen billettpakker til det første gruppespillet i Champions League for Rosenborg. Det var måten man måtte gjøre det på uten fast plass. Under juletreet senere på året lå det et sesongkort for 96-sesongen til meg. Det har blitt fornyet hvert år siden.
Frelst i Tyrkia
Så er det lett å si at det ikke er noe rart, Rosenborg vant da så mye. Og det er en fair påstand det, kanskje hadde det vært lettere å ha falt av tidligere hvis de sportslige resultatene hadde vært annerledes. Men slik jeg ser på det nå er det ikke bare dette det handler om.
Det er nemlig mer som sitter igjen hos meg etter den novemberkvelden i 95. For til tross for at laget deres slapp inn både en, to, tre og fire mål mot en gjeng ukjente nordmenn, så sto de der. De sto der og sang. Og de sang høyt. «Legiaaaa, Legia Warsawa, Legiaaa, Legia Warsawa», og så videre. Der og da vektes interessen for den moderne supporterkulturen hos meg. Så lå den og vaket litt i bevisstheten de neste årene til dobbelmøtet med Galatasaray i 98, og min første bortetur i Europa. Når hele Ali Sami Yen stadion sto og trampet i takt var jeg frelst.
Vi er de som ble igjen
Året etter meldte jeg meg inn i Kjernen. Som en beskjeden tenåring holdt jeg meg litt i utkanten av feltet de første årene, men jeg har vært opptatt av kulturen og stått på supporterfeltet siden. Per i dag, så aner jeg ikke hvor mange RBK-kamper jeg har vært tilstede på. Den klisterhjernen jeg en gang hadde på det området er forsvunnet i årenes løp. Men jeg husker nok til at jeg vet at det ikke bare har vært seire, selv om mange har kalt oss medgangssupportere i årenes løp.
Pøbler har vi også blitt kalt, mobbere likeså, og like før årets sesong smalt det «ynglested for hat og forakt» fra en i lokalmedia som ikke forstår hva det dreier seg om. For på tribunen vår oppe på Øvre Øst står det flere som meg. Vi har alle hver vår historie, men Rosenborg står sentralt i dem alle. Vi står ikke der oppe fordi Rosenborg alltid vinner. Vi står der oppe for at vi er de som ble igjen.
Rosenborg er det beste i verden
Alle i Trøndelag har nemlig et forhold til Rosenborg, men stort sett er det knyttet til familiestund. Man blir tatt med på Lerkendal som barn, man har store øyne og tenker som meg «Rosenborg er det beste i verden». Så blir man eldre, får andre interesser, det finnes mye mer som fenger enn å dra på Lerkendal. En god del kommer tilbake. Kanskje har du fast plass med naboen på langsiden og klapper høflig når Rosenborg scorer. Kanskje drar du i ny og ne med kompisgjengen, men ser like så godt kampen på TV. Eller så har du kommet i den fasen at du tar med dine egne barn på familietribunen for å gjenskape den opplevelsen du selv hadde som barn.
Du finner alle disse kategoriene på vår tribune også. Men så finner du i stor grad oss. Vi som ble igjen i barndommens Lerkendal. Vi som aldri fant noe som fenget mer. Ja visst har vi andre interesser, vi har gått videre i andre områder i livet, blitt voksne, fått smaken på å ta en kald øl til kampen kanskje. Men forholdet vårt til Rosenborg er fortsatt som da vi var barn. Rosenborg er det beste i verden.
Ikke lenger bare et fotballag
Og det handler ikke lenger bare om de tre poengene. Selv om det er de vi møter opp for hver gang, der og da. Men Rosenborg har sluttet å være et fotballag som vi følger, det har blitt en del av oss. En del av vår stolthet, en del av vår identitet. Går det dårlig med klubben påvirker det også våre liv. Derfor husker jeg ikke lenger hvor mange kamper jeg har vært på. Derfor kan noen fantastiske seire ha gått i glemmeboka, selv om jeg husker godt hvordan vi sang «Vi taper aldri» på stillinga 5-0 til Stabæk. Eller hvordan vi hintet til spillerne fra Ekranas om at de burde vurdere et karriereskifte til jordbærplukkere, i en kamp «alle andre» har glemt.
Man husker ikke alle detaljer i livet sitt, av hverken positiv eller negativ karakter. Men man husker hva som er viktig. Og når man bryr seg om noe eller noen, så hender det man kan protestere hvis man er uenig i det som blir gjort. Da handler det ikke om hat eller forakt, men om kjærlighet. Og kjærligheten til Rosenborg vil alltid være der.
Dette er Rosenborgs festdag
Trondheim er fortsatt Norges fotballhovedstad