Dette var ikke Hamburger SV med Vincent Kompany i midtforsvaret, dette var ikke Dinamo Zagreb med Luka Modric på midtbanen, og det var ikke Olympique de Marseille med Hatem Ben Afra i angrep.

Dette var heller ikke Stabæk med Daniel Nannskog, Viking med Brede Hangeland, eller Rosenborg med Ørjan Berg. Motstanderlagets trener het ikke Dick Advocaat, David Moyes eller Nils Arne Eggen.

Dette var Nest-Sotra. Dette var et lag der spillerne ikke lever av å spille fotball. Dette var studenter og fiskere, det var Andreas Eikum, Petter Havsgård Martinsen og Simen Næss. Treneren er 27 år gammel og heter Ruben Hetlevik.

Nest-Sotra har fram til denne dag vært en parentes i norsk fotball. Antall supportere, budsjett, stadionanlegg, medieomtale, titler og antall år i eliteserien er sammenlignet med Brann tilnærmet lik null.

Det er altså dette bitte lille laget som Brann bare klarer å kapre ett poeng av. Hadde det kommet etter en rekke med gode resultater, hadde det det vært til å leve med, men kampen er bare sist ut i rekken av en uendelighet av svake prestasjoner og middelmådige resultater. Branns skuffende spill og resultater gjentar seg. Det har blitt regelen at vi sitter bitre og sorgtunge igjen når Brann har spilt en fotballkamp.

At de spilte som hodeløse høns mot Hødd, eller at de spilte som om de var ni mann da Hønefoss var ti, det klarer vi å leve med, det klarte vi å finne en slags forklaring på. Men å spille uavgjort, etter å ha ledet med to mål, ta kun ett poeng på hjemmebane, foran et så å si fullstappet hjemmepublikum, på 16. mai, norsk fotballs aller største festdag mot et lag vi for noen få år siden ikke visste eksisterte en gang, er ikke til å bære. Det er uutholdelig.

Resultatet går inn i historien som noe av det aller mest ydmykende vi har opplevd som Brann-supportere, og vi Brann-supportere har opplevd ekstremt mye ydmykende. Folk fra andre kanter av landet kan nå til og med se at det står skrevet i pannene våre: Ydmyket.

Det er ikke det minste rart at folk roper på Rikard Norlings avgang. Mannen har ikke fått til noe som helst med dette laget. Men om det er det rette er jeg fortsatt usikker på. Alle spillerne jeg prater med, både on og off record skryter av treneren. Det gjør også alle andre i støtteapparatet. At Rikard Norling ikke lykkes er en gåte.

Er det like før han lykkes, eller vil det svake spillet og de middelmådige resultatene fortsette? Jeg tror det er på tide at styret i Brann setter seg sammen, diskuterer og prøver å finne et svar på det spørsmålet. De som lever tett på klubben bør ha en anelse om hvordan fortsettelsen blir.

I mellomtiden bør Brann-spillere se kampen på video, om og om igjen, og kanskje lærer de det helt åpenbare, at fotball er et enkelt spill, det er det laget som løper mest og kjemper hardest som oppnår noe.

Veien til suksess er ikke enkel, den har blåmerker på kroppen og blodsmak i munnen.