Da var min sesong på fotballtribunen over. Kampen mot Start på Nadderud ble årets siste. Jeg skal naturligvis følge kampen mot Bodø/Glimt hjemmefra, men reiser dessverre ikke opp til Båddådjo for å se den live.

Ikke rakk jeg å sikre billetter til landskampen heller, og ikke er Stabæk i cupfinale, hverken for damer eller herrer, selv om jeg selvfølgelig skal se alle disse kampene fra egen stue. De neste tre månedene tilfredsstilles sportsidioten av ishockey, ski, håndball og amerikansk fotball.

Nedrykkssnakket var bare tull

Dette har rett og slett vært et utrolig morsomt år. Selv om det svikta litt på slutten, kronet av det pinlige tapet mot Aalesund, har det stort sett vært over all forventning. Vi i Stabæk-miljøet visste godt at nedrykksspådommene fra mediene i mars var bare tull. Vi visste godt at vi var bedre enn som så.

Men jeg tror jeg taler på vegne av alle i Stabæk-miljøet når jeg sier at ingen av oss hadde seriøs tro på medalje. Ser man på poengsnittet, ligger dette an til å bli den fjerde beste sesongen i Tippeligaen i Stabæks historie.

Kun i gull— og sølvsesongene i 2007 og 2008, samt bronsesesongen i 1998, har Stabæk tatt flere poeng per kamp. Likevel har klubben nå tatt sin sjette medalje på 19 tippeligasesonger. Medalje nesten hver tredje sesong, og kun seks sesonger utenfor topp 5 – finnes det noen klubber med lignende statistikk?

Noe hadde manglet

Vi skjønte noe var på gang da ingen av oss var bekymret etter 2-0-tapet i Skien i 2. serierunde. Vi sto med ett poeng etter to kamper, og hadde ikke et enkelt kampprogram foran oss. Men likevel – stoisk ro. Vi kjente det var noe som hadde manglet de siste årene.

Laget virket trygt, og jobbet mot et langsiktig mål – og brydde seg ikke om at det buttet litt imot for øyeblikket. Derfor kollapset man ikke da Gorozia måtte tidlig i dusjen mot Odd.

Laget var fortsatt ungt, og nysammensatt. Alt lå til rette for at nå skulle det bli overkjøring. Men man fokuserte på å gjøre det samme som før, kun med noen få justeringer fordi man var en mann mindre. Der og da tror jeg det gikk opp for mange av oss at det var noe på gang.

Så løsnet det i sluttminuttene mot Viking, da Cole Grossman presenterte skuddbeinet sitt for det norske publikum. Det ble starten på seks kamper der vi scoret tolv mål, slapp inn ingen, og tok 18 poeng. I mål sto en ivorianer som åpenbart hadde en veldig fin avtale med fysikkens lover, for han fikk lov å bryte dem støtt og stadig.

Foran ham sto en av Stabæk-historiens mest solide backrekker (inkludert årets komet i Tippeligaen, Birger Meling), en midtbane som ble stadig mer trygg på seg selv, og et angrep som viste imponerende artisteri og ekstremferdigheter. El-Ghanassy, Diomande og Asante gjorde seg fryktet i øynene til samtlige forsvarsspillere i ligaen den våren.

Hadde sjansen på hjemmebane

Da vi møtte Rosenborg på Nadderud i slutten av mai, hadde vi faktisk sjansen til å passere dem. Vi lå kun to poeng bak. Og i 40 minutter på Nadderud klarte vi oss helt glimrende mot serielederne. Så fikk de en litt heldig straffe, og i andre omgang lot vi det ødelegge oss. Trønderne dro hjem med økt serieledelse.

Da fulgte det en litt tråere periode. Vi vant fortsatt mange kamper, men det var ikke den samme overlegenheten og selvsikkerheten som i april/mai. Mot slutten av sommeren viste Dio seg virkelig fram, i en periode der det gikk litt trått for resten av angrepsspillet vårt. I august måned alene sto han for seks mål på fire kamper.

Og dette var ikke den type tap-in-mål som spydspisser gjerne scorer – Dio var gjerne med på å starte angrepet, jagde baller langs sidelinjen, presset fram cornere, og gjorde jobben rett og slett kjempeenkel for seg selv og resten av laget. Mange var forståelig nok bekymret da vi solgte ham for en svimlende sum i aller siste liten under overgangsvinduet.

Kan ta sølv uten "Dio"

Joda, vi fikk litt innkjøringsproblemer uten Dio, og jeg synes vi ble litt avhengige av en spiller under sommeren. Håpet om seriegull forsvant i midten av september, da en elendig kamp mot Rosenborg på Lerkendal ble kronet med at hjemmelaget scoret på overtid av overtida. Knapt halvannen uke senere gjentok trønderne bragden, denne gangen under ekstraomgangene i cupsemien. Surt.

Likevel dro vi i land flere herlige seire i det vakre høstmørket, og klarte tross to pinlige tap mot slutten av oktober å karre i land medaljer og europacupspill. Vinner vi i Bodø mens Enga tar poeng mot Godset i Drammen, har vi til og med tatt sølvet.

Det er resultatet av en snuoperasjon uten sidestykke i fotball-Norge. Vi skal ikke mer enn to år tilbake før Stabæks fremtid som toppklubb var nesten ikke-eksisterende. Vi var i Adeccoligaen og vurderte sterkt å selge vår beste angrepsspiller til en annen Adeccoklubb.

Kontrasten til i dag er som om du skulle flydd direkte fra Murmansk til Las Vegas.

Det store mirakelet

Vi kunne valgt middelmådighet. Vi kunne vært et av lagene i den helt sinnssyke nedrykksstriden i OBOS-ligaen i går. Da hadde det ikke vært mange tilskuere igjen på Nadderud. Istedenfor valgte vi å sikte mot stjernene igjen. Først snublet vi opp til Tippeligaen under Petter Belsvik – også det en stor prestasjon.

Men i år høster vi fruktene av det virkelig store miraklet – et mirakel som trekløveret Inge André Olsen, Bob Bradley og Jan Peder Jalland skal ha mesteparten av æren for. Men de er ikke alene. Æren skal de naturligvis dele med alle som har bidratt til å løfte Stabæk fra stupet.

Lista starter med spillerne, går via administrasjonen, Stabæk Support, frivillige og sesongkortholdere, og går hele veien ned til de mange som har klart å overtale en nabo, en kamerat eller en kjæreste til å kjøpe billett til en og annen kamp i ny og ne.

Hver eneste krone, hver eneste tilskuer har vært viktig i denne perioden.

Vi vet fortsatt ikke hvem som trener Stabæk neste år, men vi vet at dette laget kan gå enda lenger. Enten det er Bob Bradley eller en annen som gjør jobben, ligger det en solid grunnmur på plass, som vi kan gjøre nesten hva vi vil med. La oss håpe at vi fortsatt sikter mot stjernene.

PS: Takk til det nye Stabæk-nettstedet stb.guru, og ikke minst redaktør Simen Bergo for en fantastisk statistikkdatabase som jeg brukte da jeg skrev dette innlegget.