Fire gull i VM holdt ikke da Adresseavisen kåret Årets trønder, men holdt i massevis for juryen på Idrettsgallaen. Trønderne valgte i stedet en fotballtrener ved navn Ingebrigtsen.

Dem om det. Northug (også TV-seernes navn) og Årets kvinnelige utøver, Therese Johaug, understreker med disse utmerkelsene at i Norge er det langrenn som teller.

Slik vil det fortsatt være, for de største pengene går til den idretten der medaljene sitter løsest. Olympiatoppen har som prinsipp at det er særforbundene selv som må skape stjernene. Olympiatoppen overtar når utøverne har nådd verdenseliten.

Dit er veien svært lang for små forbund som konkurrerer i verdensidrettene. En slik idrett er, med all respekt, ikke langrenn.

Aftenpostens sportskommentator Ola Bernhus.

Det utelukker ikke at Johaug, Northug og de øvrige langrennsløperne kan være utøvere på ypperste nivå. Bredden i toppen forteller ikke alt om kvaliteten.Dessuten – nordmenn elsker langrenn, og følelser betyr også mye når stjerner skal kåres og hylles. Slik må det være.

Den nye idrettsministeren, Linda Hofstad Helleland, har sagt at hun ønsker seg større satsing på sommeridrettene. I praksis mindre til våre «egne» idretter. Det hadde vært interessant, men det ville blitt færre gullmedaljevinnere å hylle på Idrettsgallaen.

De gode øyeblikkene

Den årlige idrettsgallaen er en godlynt påminnelse om øyeblikkene, en manifestasjon av idrett som underholdning for folket. Og de som er interessert i idrett, må gjerne synes synd på dem som ikke er det.

Ikke et øyeblikk skal jeg innvende noe mot valget av de vinnerne som ble hentet frem i Håkons hall. De er store idrettsutøvere, de har gitt oss varmende opplevelser, de fortjener hver eneste klappsalve.

Men noe mer enn underholdning er det ikke, og mer bør det ikke bli. Som TV-show er det en kjendisparade i særklasse, som ordskifte i sofaen en fulltreffer.

Det er når noen begynner å diskutere dette i fullt alvor – er en svømmer bedre enn en kombinertløper, er en sykkelrytter bedre enn en ishockeyspiller? – at slik kåringer går over i komikk.

Det sikreste er uansett å gå på ski og holde seg unna verdensidrettene.

Fotball langt unna

Ta den største idretten, fotball, som eksempel. I norsk fotball satses det, prates det og målsettes det mer enn noen gang. Og ja, kvinnene hevder seg bra og Molde fortjener honnør.

Men A-landslaget for menn er for tiden rangert som nummer 54, det kom ikke med blant de 24 EM-landene og det er vanskelig å påstå at en norsk spiller er blant de 200 beste i verden.

Men det går an å bli fornøyd likevel. Toppfotballsjef Nils Johan Semb sier i et intervju med fotball.no at 2015 har vært et godt år for norsk fotball.

Hemmeligheten bak en slik glede er å legge listen lavt nok. Men så blir det heller ingen nominasjoner på Idrettsgallaen.

Ikke før man oppretter en ny kategori, Årets mest selvtilfredse.

Russiske damer, Tour de Ski, engelsk råkjør og et spennende idrettsår. Hør nyeste episode av Aftenpodden Sport her: