ER DENNE MANNEN FOR UTYDELIG? Landslagssjef Per-Mathias Høgmo under landslagets trening i Drammen før landskampen mot Finland. ER DENNE MANNEN FOR UTYDELIG? Landslagssjef Per-Mathias Høgmo under landslagets trening i Drammen før landskampen mot Finland. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Tror denne mannen virkelig på sine egne ideer?

KOMMENTAR: Kampen mot Estland ga noen svar, men dessverre også noen spørsmål, skriver Lars Tjærnås.

Per-Mathias Høgmo startet som en tydelig landslagssjef høsten 2013, tydelig på egen stil og like tydelig i å ta avstand til forgjengerens. Det var et budskap som var lett å selge og like lett å svelge – for mange.

Fotballekspert Lars Tjærnås

I løpet av de drøye to årene han har sittet har tydeligheten gradvis blitt visket ut. Med skifter av system, og dreining av stil er den klare identiteten blitt til en slags "lapskaus" med mange ingredienser. Nå må det pekes ut en klart definert retning. Den må gis tid til å virke. Før kampen i Tallinn var budskapet klart: Vi skal igjen bli mer direkte i stilen. Ballen skal raskere frem til det som denne gang igjen var en ren 4-4-2. Det siste varte i 45 minutter.

Endret igjen

Etter pause var det klart for ny endring. 4-4-2 ble til 4-3-3/4-5-1. Uten at jeg helt forsto poenget med det.

System er tall, og kan spilles på mange måter. Likevel: Skal dette laget ha sjanse til å bli gode nok til å nå et sluttspill i 2018, må vi nå bruke all tid vi har til å øve på roller. Da kan vi ikke endre rollene, og dermed arbeidsbetingelser, slik vi gjør nå.

SKUFFELSE: Per-Mathias Høgmo forlater banen etter kampen mot Estland. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

Har vi bestemt oss for at et spisspar er det vi skal bruke, må de som er aktuelle der få sjansen til å øve på å bli gode sammen. Det er ikke gjort i en håndvending. Tillat meg et par eksempler.

Når ballen er hos back og alternativet er å spille langt, skal nærmeste spiss som oftest møte og motsatt spiss løpe diagonalt inn bak møtespissen, slik at backen har to klare alternativer å spille langt mot. Tilsvarende: Når ball er hos midtstopper og egen midtbane er "låst", skal de to spissene helst starte mellom back og stopper slik at ball kan spilles i "korridoren" i begge retninger. Det høres lett ut, men hadde det vært enkelt også i praksis ville vi skapt langt mer enn vi har gjort i mange kamper, senest i Tallinn.

Må terpe samhandling

To eller tre sentralt på midtbanen er vesentlig forskjell i alle spillets faser, både defensivt og offensivt. Derfor må det som på fint fotballspråk heter "samhandling" trenes, terpes og repeteres gjentatte ganger i de kampene vi nå har til rådighet før alvoret starter.

ALT FOR NORGE: Jo Inge Berget i kamp med Estlands Karol Mets. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

Brutalt sagt: Vi er ikke bedre individuelt enn at vi må få én ganger elleve til å bli større enn elleve ganger én hvis vi i det hele tatt skal drømme om sluttspill. Da må vi ta konsekvenser av det. Det har vært prøvd og testet nok. Nå er det tid for å velge hva en tror på, hvem en tror på og spille inn det.

De beste landslag og klubblag i verden er best også fordi de er tydelige og gjenkjennelige. Spillerne har en klar rolle, og en minst like klar arbeidsinstruks i den. Følger de ikke den erstattes de med en annen som kan utføre samme rolle på en bedre måte. Det er dit det er på tide at vi også kommer. Per Ciljan Skjelbred skal vite om han er kant i 4-4-2, en av to sentrale i samme system, eller indreløper i 4-3-3. Jo Inge Berget skal terpe på å være enten en av to spisser, kant i 4-4-2 eller ren ving i 4-3-3. Det er betydelig forskjell på de tre alternativene, og det å øves på. Det samme gjelder for flere.

To vinnerformler

Litt forenklet: Fotballkamper vinnes på to måter:

  • Et øyeblikks individuell magi.
  • At flest mulig i et lag tenker og utfører likt. På den måten er laget alltid ett steg foran motstanderen.

Vi tar mer enn gjerne imot magi. Historien har likevel vist oss at i dette laget mangler vi den eller de som gir oss det over tid. Vi har ingen som er i nærheten av å produsere scoringer regelmessig i den røde drakten. Vi har få som skaper store muligheter for andre til å gjøre det.

Da gjenstår det siste. Via å bli så trygge på egne roller og på de nærmeste som spiller rundt seg, kan vi vinne de utallige "kampene i kampen". Med fare for å bli nostalgisk: De to trenerne med størst suksess i norsk fotballs historie oppnådde den nettopp på grunn av så klart definerte roller i en så klart definert filosofi at lagene de ledet vokste ut av sin egen vektklasse.

Vi trenger ikke flere ingredienser i lapskausen nå. Vi trenger bare at de som er der blir velsmakende.