Kampen mot Estland brakte ikke mye godt med seg. Nå må Finland-kampen i morgen kveld vise at Per-Mathias Høgmos menn har kommet seg inn på et spor som kan gi gleder i fremtiden. For ellers begynner det å gå på tilliten løs. Trolig er det slik at folk flest allerede har mistet troen på det norske A-landslaget.
Foran hver kamp snakkes det som om Norge nesten er en fotballstormakt. Slik må det være. Ingenting blir bedre av at laget snakkes ned. Men så kommer kampen.
Skuffede tilhengere
Skuffelsen fra EM-kvalifiseringen sitter i. Det har vært for mange intetsigende kamper, for få målsjanser, for lite spenning.
De norske kampene har sant å si vært ganske kjedelige i de siste fire-fem årene. De få unntakene fremstår som blaff. Snart må vi begynne å se tydelige tegn på et nytt nivå. Laget er riktig nok ungt (men ikke så ungt at Høgmo bør bruke det som forklaring flere ganger) og noen av spillerne er i utvikling (men kanskje ikke rivende, som Høgmo sier). Det er i seg selv lovende, men nå trenger vi et lag som er blitt voksent.
Celtic-Johansen med klar tale: - På tide å ta de siste stegene
Noen tror fortsatt
De som ennå ikke har mistet troen, er landslagssjefen selv (det skulle tatt seg ut), hans nærmeste støtteapparat, spillerne (får vi håpe) og journalistene. De siste stiller sine trofaste spørsmål, får de høflige og fotballfaglige svarene og sender dem pliktskyldig ut til det norske folk.
Men her ute rynkes det på neser. Vi som ikke vandrer rundt troppen, men ser dette på avstand, ønsker ikke mer mas om at et generasjonsskifte tar tid, ikke krampaktige forslag av typen flere kamper i snøvær, ikke flere enkle teorier gjemt bak et innviklet språk.Vi vil ha sjanser, mål og seire. Vi kommer neppe til VM i Russland uansett, men i de to årene dit vil vi se spillere som våger like mye som de ønsker. Spillere som fremstår i en helt annen og bedre tilstand om to år enn de gjør i dag.
Det må begynne mot Finland, for nå er snart tålmodigheten brukt opp her ute.
Skjelbred innrømmer at rollebyttene er utfordrende
Ikke nybegynnere lenger
De norske spillerne begynner å kjenne hverandre. Ikke så godt at de er blitt samspilt, men såpass at de har høstet en del erfaringer sammen. Som Stefan Johansen sier det: — Vi har spilt sammen lenge nå. Nå gjelder det å sette frem brystkassen.
Det er en floskel, det også. Men den antyder en vilje hos hver enkelt til å gi sitt aller beste. Det er lett å gjøre narr av spillerbørsene, men spillerne leser dem. De - og vi - ønsker ikke flere landskamper der halve laget ender på en 3-er.
Høgmo varsler endringer før Finland-kampen
Dette vil vi se
Mot finnene ønsker vi fortsatt å se et iherdig forsvarsspill, for ingen blir glade av baklengsmål. Men vi vil også se at backene Omar Elabdellaoui og Haitam Aleesami får utbytte av sine velvillige raid, det vil si hjelp av medspillere som er like ivrige som dem.
Vi vil se midtstoppere (hvem det nå blir) som ikke bare forsvarer seg og spiller ballen vekk, men som trer inn i midtbaneleddet når sjansen av og til byr seg. Vi vil først av alt se midtbanefolk som er noe mer enn det lagoppstillingen viser, som går ut på banen for å angripe og score.
Spissene må denne gangen få slippe å slite med ryggen mot mål kampen igjennom. Så ofte som mulig må de få selskap av medspillere som vil noe mer enn å holde den defensive balansen i orden.
Berget hyller gamlesjefen: - Han er som skapt for den store scenen
Sjanser er felles ansvar
Får vi dette, så får vi kanskje nok målsjanser også. Nok til å lage ett eller flere mål.
Da slipper vi enda en gang å høre at det store, norske problemet er spisser som ikke scorer. Det gjør de kanskje dersom hele laget er med dem.
Mot Estland fikk vi to ordentlige sjanser. Det er altfor lite på 93 minutter.
Likevel sto ledelse og spillere i kø og sa at vi «ikke satte sjansene våre». Sant nok, men de fleste lag ender på null mål når sjansene ikke er flere.