— Det er ikke skryt når jeg sier at jeg er The Greatest. For jeg har bevist det, sa han.

Og når idrettens aller største skal kåres – en øvelse så umulig at mange elsker å bedrive den – så har navnet hans vært umulig å unngå. Han har toppet de fleste avstemninger. Tidenes idrettsutøver.

Ola Bernhus, kommentator i Aftenposten.

Verden har sett mange uslåelige idrettsmenn, hva gjorde ham større enn de andre? Som bokser og idrettsmann var han mer seg selv enn kanskje noen annen – i kjeften, naturligvis, men også som atlet. Så elegant, så talentfull, så iøynefallende fremragende at man ikke trenger å bli det minste flau for å beskrive ham med idrettsspråkets feteste klisjéer. Han var magisk, fantastisk, unik, legendarisk.

Mer enn en atlet

I en verden der så mye er imponerende at vi nesten ikke blir imponert av noe lenger, må det til noe mer for å bli legendarisk. Karrieren til Cassius Clay, som han het før han konverterte til islam, hadde de gode ekstrahistoriene også.

Et sensasjonelt gjennombrudd og OL-gull som 18-åring ble fulgt av serier av minneverdige boksekamper, noen av dem har fått egne bøker.

På høyden av sin karriere nektet han også å gjøre militærtjeneste i Vietnam – «ingen i Vietcong har kalt meg nigger» — og ble dømt til fem års fengsel og fratatt alle boksetitler.

Han personifiserte enkeltmenneskets kamp mot krigen, mot militærmakten USA og mot den internasjonale boksemafiaen. Og han vant.

Han dro aldri til Vietnam, han kom aldri i fengsel, men han kom tilbake til idrettsarenaen.

For tredje gang

Han ble verdensmester igjen. Og da han mistet tittelen igjen, nå i bokseringen, svarte han med å komme tilbake en tredje gang, i den idretten hvor «they never come back».

Alt ved Muhammad Ali var enestående, hans boksekarriere, hans menneskelige utstråling, hans politiske påvirkningskraft, hans samfunnsengasjement – og ikke minst hans eviglevende replikker. Han kunne tirre på seg hvem som helst, og han gjorde det. Helst folk med mye makt og oppblåst selvbilde (han hadde selv det største). Uten nåde.

Han var stor nok til å kunne gjøre det.

Det hørte nesten med at han også ble hovedpersonen i den alltid pågående diskusjonen om hvor skadelig boksing er. Ganske kort tid etter at han hadde lagt opp, etter over hundre boksekamper, fikk han Parkinsons sykdom.

Et tragisk resultat av mange slag mot hodet? Det ble vanlig å mene det, og kanskje stemmer det. Men også det er en del av den legendariske Muhammad Ali.