Fotballkarrieren til Madeleine Giske har vært preget av store oppturer, men kanskje vel så store nedturer. Som et av landets største fotballtalenter skulle hun være med i Norges OL-tropp til Beijing i 2008, men like før røk hun korsbåndet.
Da 20 år gamle Giske mistet resten av sesongen, men kjempet seg tilbake. I årene som fulgte spilte hun seg inn igjen på landslaget, deltok i VM og dro til Østlandet og Røa, og siden LSK, for å vinne trofeer. Så i 2012 skjedde det igjen – også det andre korsbåndet røk. Siden den gang har fotballen vært et mer eller mindre sammenhengende skademareritt for 27-åringen, som også har operert menisken fire ganger.
— Tanken om hva som skjer om jeg skulle ryke korsbåndet igjen, ligger jo litt i bakhodet, men jeg forsøker å tenke positivt, sier Giske.
Men hun er klar over at karrieren kan være over om det skjer igjen.
— Da jeg røk korsbåndet andre gang, sa ortopeden at jeg måtte ta hensyn til det. At å komme tilbake virkelig bør være verdt det, sier hun, og legger til:
— Vi får bare håpe det ikke skjer igjen, og jeg er veldig opptatt av å følge ortopedens råd. Jeg er bare 27 år og jeg har jo lyst til å være aktiv også etter fotballkarrieren.
- Jeg går med vesken på en skulder og treningsbagen på den andre
— Har vist at det er mulig
Tilbake i Sandviken håper hun å få fart på spillerkarrieren igjen. Selv om landslaget ikke er like viktig for henne lenger, håper hun å finne tilbake til nivået hun en gang var på.
— Etter den første korsbåndskaden kjørte jeg på og kom tilbake på høyt nivå. Jeg spilte meg inn på landslaget og var med til VM, så det viser jo at det er mulig. Jeg håper å kunne bevise det samme nå, sier hun.
Men datteren til tidligere Tyskland-proff Anders Giske vet at hun må ta visse forbehold.
— Det er viktig at jeg tar de styrke- og balanseøktene knærne trenger. Og jeg bør ikke trene fotball to ganger for dagen eller spille to kamper tett på hverandre, sier Giske, som håper å fortsatt kunne utrette store ting på fotballbanen.
— Med alle skadene har jeg vært langt nede, men da jeg opplevde å vinne cupen i fjor, så innså jeg at alle timene i treningsstudio og alle operasjoner hadde vært verdt det. Jeg håper vi en gang kan oppleve det her også.