Aftenpostens sportskommentator, Ola Bernhus.

I søndagens finale får vi se to afrikanske stormakter, begge med et rikelig utvalg av kvalitetsspillere: Elfenbenkysten og Ghana.Og en spiller får mer oppmerksomhet enn alle de andre, Elfenbenkystens kaptein Yaya Toure.

Det er på tide at han som har vunnet så mye og levert så mye lekker fotball, også lykkes med sitt landslag. Det er ingen selvfølge, for i mesterskap etter mesterskap, både VM og Afrikamesterskap, har Elfenbenkysten stilt med de mest navngjetne spillerne.

Og rotet seg bort.

Derfor står Yaya Touré uten en skikkelig triumf med landslaget. Elfenbenkysten var med i de to siste VM-sluttspillene, uten å komme videre fra gruppespillet.

I Afrikamesterskapet i 2012 var det nesten. De ble tatt på straffer i finalen mot, nettopp, Ghana, kveldens motstander.

Ghanas flause

Samme Ghana har for øvrig dummet seg grundig ut siden den gangen. Under VM i Brasil spilte de svakt, ble fly uvenner seg imellom og to av spillerne, Kevin Prince-Boateng og Sulley Muntari, ble sendt hjem i skam etter å ha slåss med hverandre – og treneren, visstnok.

Laget truet med spillenekt også, etter at de ikke hadde fått penger de var blitt lovt.

Flaskekrig

Denne gangen har det vært ro i Ghanas tropp. Både spillerne og tilskuerne var uskyldige i bruduljene torsdag kveld.

Da Ghana gikk opp i 3-0 mot arrangørene fra Ekvatorial-Guinea, begynte tilskuerne å kaste vannflasker mot Ghanas supportere. I tusenvis. Situasjonen var så truende at ghaneserne måtte trekke ned fra tribunen, og kampen ble stanset i nesten 40 minutter.

Det overskygget skandalen fra kvartfinalen, da en hjelpeløs – og i praksis grovt partisk — dommer fra Mauritius hjalp hjemmelaget videre i kampen mot Tunisia.

Fine prestasjoner

Men midt oppi dette har de fleste kampene gått strøkent, med mye god fotball dessuten. Mesterskapet har vært en anskueliggjøring av hvorfor så mange afrikanske spillere har oppnådd lysende karriere i europeiske toppklubber, selv med en bakgrunn som sjelden er på akademinivå.

Elfenbenkysten har stilt med noen av de største navnene i de siste turneringene. Med offensive spillere som Yaya Touré, Gervinho og Wilfried Bony får de nesten automatisk favorittstempel i finalen.

Spørsmålet er om kjendisfaktoren hjelper noe særlig mot et Ghana som hittil har virket bedre organisert enn de fleste.

I semfinalen mot Den demokratiske republikken Kongo tok Elfenbenkysten en problemfri 3-1 seier. Og vi fikk se Yaya Touré på sitt mest typiske, slik vi kjenner ham fra Manchester Citys midtbane.

Skinnet bedrar

Noen atlet ser han ikke ut til å være (er det ikke noen ekstra kilo rundt midjen?), men muskelmassen holder så fort han er i nærkamp. Utilnærmelig.

Han virker lat der han jogger rundt på midtbanen og fordeler noen baller hit og dit, inntil han plutselig kommer i et raid som passerer flere motspillere og raserer forsvaret deres.

Han virker i lange perioder uinteressert og velger enkleste pasningsløsning – inntil han plutselig kommer med en gjennombruddspasning som blottstiller motparten fullstendig.

Han virker treg, inntil han jafser inn i en duell, kommer ut med ballen under kontroll og legger motstanderen bak seg.

Han ser ut til å ha dårlig tilslag, lite tyder på at han er en storskårer slik han subber rundt. Men så smeller det, som da han scoret Elfenbenkystens første mål mot Kongo i semifinalen. Det er da man automatisk sier "hamret ballen inn", og han har gjort det mange ganger før.

Jo, en slik spiller må gjerne få heve trofeet!

Søndag: Elfenbenskysten-Ghana, Eurosport kl 20.