Få siste sportsnytt rett på din Twitter-konto. Følg 100% Sport!
Marion Jones og Ben Johnson gjorde det før de sprintet til gull og heder på friidrettsbanen.
Steffen Kjærgaard og Tyler Hamilton gjorde det for å løfte verdens beste sykkellag frem til store triumfer.
Mika Myllylä og Ljubov Jegorova gjorde det i jakten på VM— og OL-gull i langrenn.
Alle sammen tok de ulovlige midler i bruk for å kunne bli best. Og alle sammen forklarte motvillig etterpå at de nærmest var tvunget til å ta snarveier til toppen fordi doping var så utbredt i idretten deres.
Underforstått: Rivalene jukset de også. Hvis de ikke dopet seg, hadde de havnet langt ned på resultatlisten.
Million Dollar Show
Noe av det samme sa Lance Armstrong da han ble grillet av talkshowvertinnen Oprah Winfrey på TV natt til i går.
Endelig lettet han som i 1993 ble kalt «Million Dollar Man» litt på sløret. Det brant såpass kraftig rundt føttene hans der han sto mutters alene inne i skammekroken. Det var ingen annen utvei, Han måtte innrømme det. At han ved hjelp av utstrakt bruk av EPO, kortison, testosteron og andre medisinske trylleformler tråkket inn til syv sammenlagttriumfer i Tour de France.
Uten disse hjelpemidlene ville han aldri ha blitt den sykkellegenden han en gang var, sa Armstrong.
Spørsmålet dette reiser for hele idretten er følgende:
Er det slik at man må dope seg for å bli verdens beste?
Når representanter fra tre vidt forskjellige idretter, og fra flere vidt forskjellige miljøer, har den samme fellesnevneren når de skal forklare jukset og bedraget, er det ikke bare sykkelsporten som er inne i en identitetskrise.
Hele den internasjonale idrettsbevegelsen har et problem.
En naiv tro
Før OL i London ble 113 utøvere tatt i doping. Under lekene ble det også avlagt mange positive dopingprøver. Kanskje var det like ille før. Kanskje enda verre. Skillet fra da til nå er at metodene for å avsløre bedraget har utviklet seg.
Nettopp derfor er det stadig mer utstrakte antidopingarbeidet og holdningskampanjene verden rundt så viktig. Det skal da være mulig å kunne realisere sine drømmer om bli verdensmester eller gullvinner i OL uten å stå i fare for å bli gruset av en som har fått blodoverføringer eller noen sprøytestikk.
Men det blir både dumt og naivt å tro at gamle dopere plutselig legger alle kortene på bordet. Hvorfor skal de det hvis ikke bevisene og påstandene er sterke nok?
De vil fortsette å lyve så de nesten tror det selv. Løgnene vil tas med i graven.
Den taktikken hadde også Armstrong. Den intense jakten på sannheten gjorde at han måtte legge seg flat.
Halve sannheten
Elleve tidligere lagkamerater, store britiske og franske medier og flere idrettstopper bidro til at han ikke lenger kunne rulle bort fra anklagene.
Men fortalte Armstrong hele sannheten da Winfrey på ypperlig journalistisk vis fikk ham til å snakke ut om den svarte hemmeligheten?
Neppe.
Det er umulig å stole på en kar som har bløffet gjennom hele karrieren. Frem til han la opp i 2005 dopet han seg. Så var det slutt på jukset. Sa han.
Skal vi stole på det? Skal vi stole like blindt på at ingen innenfor det internasjonale sykkelforbundet UCI ikke visste om den abdiserte sykkelkongens bruk av ulovlige midler?
Jeg satt med den samme følelsen som jeg hadde etter å ha hørt hans tidligere lagkamerat Steffen Kjærgaard innrømme doping. At bare halve sannheten ble fortalt. At det er så mye mer grums der som han ikke ville snakke om.
En som har syklet fra den ene løgnen til den andre gjennom hele livet har troverdighet lik null. Det har han fortsatt. En lang prat med en av verdens mest berømte spørsmålsstillere forandrer ikke på det.
Flere søksmål er meldt. Flere er nok i vente. Nå går han inn i en tid han ikke kan kontrollere.
Og det er bare hans egen skyld.
