Endelig lettet han litt på sløret. Endelig svarte han klinkende klart «YES!» på mange av de spørsmålene han tidligere snurt har svart «NO!» på. Anklagene mot ham var så mange og etter hvert så heftige at det ikke lenger var noen vei utenom. Innrømmelsen måtte bare komme.
Ja, han dopet seg.
Ja, han brukte EPO, kortison, blodoverføringer og testosteron.
Ja, han var full av juks i kroppen hver eneste av de syv gangene han vant Tour de France.
Ja, han skapte seg et imperium og ble en legende (i hvert fall en stund) fordi han tok snarveier til toppen.
Intervjuet innfridde
Den første av de to aktene i talkshowdronning Oprah Winfreys møte med Lance Armstrong ble sendt natt til fredag norsk tid. Intervjuet innfridde fra første svar. Winfrey var direkte, klar og tok ikke akkurat tak i tidenes bløffmaker innen internasjonal idrett med silkehansker.
Lance Armstrong satt stiv i masken foran kameralinsene i Austin, Texas. Like innbitt og like lite avslappet som vi så ham da han tråkket fra de andre syklistene. Like målrettet som da han tok VM-gull i Oslo i 1993. Det var en sterkt angrende synder som satt der. Da han så bilder av seg selv som en talende bedrager, kalte han seg en arrogant idiot. Godt han kom oss andre i forkjøpet.
Litt våt og rød i blikket var han innimellom, men det kom aldri noen tårer. Kanskje like greit. Krokodilletårer fra en mann som har bløffet oss, på det groveste skjelt ut og deretter saksøkt folk som har talt ham imot, hadde ikke utgjort noen stor forskjell.
Fordi ordene, de store innrømmelsene, var sterke nok i seg selv.
Én av mange
Armstrong hadde den samme tankegangen som alle andre dopere. Han gjorde det fordi han regnet med at de fleste andre gjorde det. For å vinne, måtte han jukse. Logikken er like forståelig som den er uakseptabel.
Frem til han la opp i 2005 dopet seg. Så var det slutt på jukset. Sa han.
Skal vi stole på det? Skal vi stole like blindt på at ingen innenfor det internasjonale sykkelforbundet UCI ikke visste om den abdiserte sykkelkongens bruk av ulovlige midler?
Jeg satt med den samme følelsen som jeg hadde etter å ha hørt hans tidligere lagkamerat Steffen Kjærgaard innrømme doping. At bare halve sannheten ble fortalt. At det er så mye mer grums der som han ikke ville snakke om. Det er synd for sykkelsporten. Bare ærlighet i alle bauer og kanter kan få denne idretten ut av grøfta.
Ute av kontroll
En som har syklet fra den ene løgnen til den andre gjennom hele livet, har troverdighet lik null. Det har han fortsatt. En lang prat med en av verdens mest berømte spørsmålsstillere forandrer ikke på det.
Men for Lance Armstrong utgjør bekjennelsene en betydelig forskjell. Mannen som i 1993 ble kalt Million Dollar Man, har slått hull på verkebyllen. Den som etter karrieren (ikke underveis) har gitt så mye dårlig samvittighet og så mange uvenner.
Nå går han inn i en tid han ikke kan kontrollere. Flere søksmål er meldt. Flere er nok i vente.
Ifølge ham selv har han bare vært i samme situasjon én gang tidligere. Det var da han fikk testikkelkreft i 1996. Eller fikk han det? Selv kreftdiagnosen hans er det blitt stilt tvil om. Sånn går det når du gjør suksess på usannheter. Bløffene følger deg til evig tid.
Lance Armstrong skjønte det for sent. Så altfor sent.