Er det genene? Er det høyden? Er det all løpingen til og fra skolen fra de er bitte små?

Er det ugalien, den kompakte retten laget av maismel som kenyanerne elsker og spiser til hverdag og fest?

Gåten om den kenyanske suksessen har fascinert idrettsverden helt siden Kip Keino tok OL-gull i 1968. De fleste av mesterne kommer fra den samme stammen og det samme området rundt Great Rift Valley. På steder som Iten og Eldoret finner du hver dag hundrevis av unge håpefulle som legger bak seg mil etter mil.

Hva er hemmeligheten?

Den siste tiden har imidlertid et betydelig mindre romantisk spørsmål tvunget seg frem.

Er svaret rett og slett doping?

— De har definitivt fått seg et skudd for baugen. Tilliten til kenyansk friidrett har falt drastisk, sier NRK-kommentator Jann Post til Aftenposten.

I fjor var han ni dager i det kenyanske høylandet for å lete etter svar på de mange mytene som omgir løperne. Han fikk også prøve seg på noen hardøkter med noen av de beste.

Riper i lakken

Sunday Times hevdet i helgen at 18 av de kenyanske VM— og OL-medaljene i tidsrommet fra 2001 til 2012 er tatt av utøvere med unormalt høye blodverdier.

Tilliten til kenyansk friidrett har falt drastisk.

77 av 800 utøvere med mistenkelige verdier i den store avsløringen var fra landet i Øst-Afrika. Dette kommer på toppen av over 30 positive dopingprøver de siste årene.

— Det var en tysk dokumentar for to år siden som påpekte en del veldig suspekte ting. En løper snakket ut da. Det fikk imidlertid ikke så mye oppmerksomhet som nå, sier Post.

Nå er ripen i lakken så dyp at troverdigheten til hele nasjonens mektige løperhær står i fare.

— Jeg vil si til hele verden at de beste kenyanske løperne er blitt testet og viste å være rene, sier Wilson Kipsang, vinneren av maraton i både London og Frankfurt, og bronsemedaljør fra London-OL.

Rita Jeptoo, kvinnen som har vunnet det over fire mil lange løpet i både Boston og Chicago, er foreløpig den største profilen som er avslørt for juks.

Athletics Kenya, det nasjonale forbundet, har svart med å kalle oppslagene i Sunday Times for en svertekampanje i forkant av det forestående VM i Beijing.

Tar et oppgjør

Det er en tilnærming ikke alle i hjemlandet er fornøyde med.

I en lederartikkel tar avisen Daily Nation et oppgjør med holdningen. Den mener det nå er på tide å slutte med fornektelsen og gå skikkelig i rette med ukulturen.

Et av problemene som blir trukket frem er at det nasjonale forbundet har sviktet sitt mandat og gitt kontrollen over unge utøvere til utenlandske agenter, ledere og trenere.

«Noen av dem som eier og administrerer utøverleirene i Rift Valley er pirater som gladelig utnytter unge og uskyldige løpere for å tjene penger på det», skriver avisen, og mener det er på høy tid å sette foten ned for trenden.

Dette er viktig både for nasjonen og for helsen og karrièren til landets utøvere, skriver Daily Nation.

Pengene er motivasjon

— I Kenya er løperne stort sett fra landsbygda. En vanlig årslønn der er mellom 5- og 10 000 kroner. De fleste løper ikke for noe annet enn penger, du ser nesten ingen tidligere stjerner som løper lenger. Det er muligheten til å skaffe seg selv, familien og landsbyen et bedre liv. Det har de sett mange tilfeller av, sier Post.

Han mener denne dimensjonen ved idretten gjør at terskelen for å jukse kan bli lavere, og det er også vanskelig for oss fra rike Norge å forstå hvor mye det betyr.

Post er likevel overbevist om at Kenya ville vært med å dominere utholdenhetsidrettene også uten doping.

Kroppsformen er nærmest perfekt for å løpe fort lenge, de har et stort miljø og mengden som satser på løping er unik.

— Det hadde nok likevel vært færre som hadde kommet til verdenstoppen. Nå er det noen som kommer lynfort til toppen, sier kommentatoren.

Problemet for de rene utøverne i landet er at det nå kastes mistanke mot kenyanske løpere generelt. Oddsen er uansett lav for at nasjonen får flere VM-medaljer å feire i løpet av denne måneden.