OM FOTBALL: Livet til Per-Mathias Høgmo (55) er ikke annerledes enn livet til oss andre: Det svinger.

I boken «I skyggen av Eggen» er det gjemt en anekdote om hvor mye det kan svinge: Høgmo mistet all kraft som Rosenborg-trener i 2006. Midt i sesongen reiste den sykmeldte nordover i et forsøk på å få kontroll over seg selv igjen. En del av «behandlingen» var å traske gjennom Finnmarksvidda sammen med venner og familie. På veien mot nord gikk bilturen innom Sverige. I boken heter det:

«Så ille var situasjonen for ham at da han så en norskregistrert bil stå langs veien, tok han omveier. Han ønsket ikke å bli gjenkjent.»

Det er et stykke fra den endeløse vidda til landslagshotellet på Lillestrøm, der han nå sitter midt i spotlighten foran en reklameplakat som ser ut som inngangspartiet til Hugos tivoli – gjenkjent av alle, anerkjent av mange og bare 180 minutter unna å være den første treneren på 16 år som tar Norge til et mesterskap.

Robert Veiåker Johansen, journalist i Aftenposten.

Tur/retur kjedsomheten80 år. Der har du livet til gjennomsnittsnordmannen. Noe forandret seg i hodet da jeg rundet 38, 39, 40 år — oi, halvveis. Én tanke kom oftere og oftere: Hvordan bruke tiden riktig?

Ett eksempel på tid som kunne ha vært brukt bedre er å kjøre to mil tur/retur med tog, den ene veien i en «midt i rushet»-overfylt vogn, for å høre Per-Mathias Høgmo snakke i 14 minutter.

La meg ile til med å forsikre om at jeg forstår at ikke alle kan være Nils Arne Eggen og at jeg innser at landslagssjefen ikke har noe å tjene på ren, rå ærlighet, men Høgmos pressekonferanser er beryktet for å være kjedelige.

En kollega mener at det mest uortodokse han har gjort på et par år var da han holdt frem en grønn sprettball – og spurte journalistene hva den skulle symbolisere.

— Det går opp og ned, svarte han selv etter en stund.

Aha, en totalvurdering

No shit, Sherlock, jaggu går det opp og ned. Rosenborg-tiden er ett eksempel på det, landslagsårene et annet. Da Høgmo tok Drillos jobb høsten 2013 – maktskiftet endte i skuffelse og et kjøttsår av vrede der skorpen fra tid til annen fortsatt plukkes åpen – gikk veldig mye ned:

Per-Mathias Høgmo vant én av sine 12 første kamper. Én gang til: Én av 12. På ett tidspunkt svarte 80 prosent av de som deltok i en Nettavisen-undersøkelse at Høgmo burde gå av.

Likevel sitter han her og smiler til pressen i Lillestrøm, i et rom så sterilt at skal du ha det mer sterilt må du på sykehus. Kanskje tenker han for seg selv: 180 minutter. Norges første mesterskap på 16 år.

For en situasjon å være i. Brennhete billetter og fullt hus. Jeg misunner ham følelsen, men ikke presset.

Det er ikke så lenge siden Høgmo messet om hvor åpent landslaget, hele Norges lag, skulle være. Nå har han stengt alle treningene (minus 15 minutter med intetsigende oppvarming) for å få være i fred før Ungarn-kampene.

Det trekket stemmer overens med måten han snakker på. Kontrollert, reflektert, men bare ufarlige ord som ikke kan misforstås eller brukes til noe som senere kan tappe krefter. På sitt mest ekstreme snakker han som om han leser høyt fra en IKEA-bruksanvisning. Kontrastene mellom ordene og ansiktet er så sterke, for ansiktet hans lever; store øyne, en fantastisk Y-rynke som starter mellom øynene og klatrer opp i pannen, smilehull overalt, dette er fjeset til en mann som har ledd mye, men noe av det han sier… Det finnes stortingsproposisjoner som er mer spennende.

— Optimalisere individuelle prestasjoner og det kollektive, sier han og holder den venstre armen over den høyre foran seg på bordet. Da han et par ganger glemmer seg og forsiktig løfter den ene hånden, smeller det fra de tre fremmøtte fotografene som om Adele har kommet inn i rommet.

Når alt i ham løsner

Da han i forrige uke ble spurt om hvorfor Joshua King var vraket til de avgjørende kampene mot Ungarn, svarte Høgmo: «En totalvurdering».

Hva betyr «en totalvurdering»? Han kunne ha sagt: «Spør du meg hvorfor jeg vraket Joshua King? Har du øyne? Tror du at et landslag som for bare noen uker siden lå på 69. plass på FIFA-rankingen kan ha en spiss med nykker? En spiss som kommer inn mens vi leder 1-0 borte mot Italia, men knapt gidder å løpe?»

På den annen side: Kanskje har han gitt beskjeden direkte til spilleren det gjelder. Og strengt tatt har vi like lite rett til innsyn i sånt som Norges Fotballforbund har til hva som skjer internt i, la oss si, Aftenposten.

Høgmo må gjerne sitte her med pokeransikt og kort tett til brystet og alle de andre klisjeene som brukes i slike situasjoner, men mannen klarer likevel ikke å skjule hvem han er. Kampene kan han nemlig ikke stenge.

Der kan han være som et dyr. Se på ham hver gang Norge scorer. Når han fyller lungene med luft og deretter brøler og det dirrer i kinn— og hakekjøttet hans. Se på måten han knytter nevene på, så hardt at fingrene nesten brekker. Se på de fullstendig ukontrollerte gledeshoppene hans. Et dyr. Han lever for de øyeblikkene som er så sterke og så vanskelig å forklare styrken i at flere fotballspillere må ty til ordet «orgasmisk» når de skal forsøke.

Og hvis vi først skal holde på sjargongen, den sterkeste utløsningen av dem alle kan komme i Budapest søndag kveld rundt klokken 22:35. Alle vet hva som ligger i potten og hva det vil bety for Per-Mathias Høgmo å klare det.

Se video fra Høgmos pressekonferanse (saken fortsetter under videoen)

Kamper for ettermælet

Høgmo er 55 år og har levd med fotball i over 45 av dem, og har en del erfaring med avgjørende hjemme/borte-oppgjør. Da han ble spurt om det mandag kveld, trakk han frem de gode øyeblikkene eller de kampene der det mot alle odds nesten hadde gått bra. Selvsagt. Ikke noen vits å grave seg ned i skuffelse nå så tett opptil alt skal avgjøres. I et så langt fotball-liv som hans kommer det nøkkel-øyeblikk, kamper som former karriére og ettermæle. Norge-Ungarn/Ungarn-Norge er to slike kamper.

Alle slike slag kan ikke vinnes. Det går ikke. Høgmos eget regnskap viser det: Som spiller rykket han opp i eliteserien og vant cupen med Tromsø, men han var også med på stygge tap.

De tidlige trenerårene var også varierende: Han ble løst fra kontrakten med TIL i 1992, rykket opp med Fossum og Moss, men rykket ned igjen med mossingene i 1996 – på målforskjell og på overtid! Var han bare en «nesten-trener»?

Inntrykket satte seg da han tok over damelandslaget og åpnet med å bli slått ut i puljespillet under EM på hjemmebane i 1997. Det ble forsterket da han reiste til USA-VM med samme lag og ble blåst ut i semifinalen mot Kina med 0-5. Men så kom 2000, OL i Sydney og OL-gullet, det største et norsk fotballandslag har fått til.

Tiden i Rosenborg trakk ned inntrykket av ham, for hvor mange topptrenere ser vi sykmelde seg? Noen veldig gode år i Tromsø og et knallopphold i Djurgården trakk det opp igjen.

Det ingen vet

Så her er vi nå. Og her sitter han, mannen som mistet krefter og overskudd og slet med vonde tanker på grunn av fotballsporten for snart ti år siden. Her sitter han, mannen som slet med søvnproblemer og begynte å bli folkesky fordi presset på ham ble for tøft. Hva hadde han tenkt om noen da hadde sagt: «Om ni år trener du Norge, og sjansen for å lede dem til EM er enorm»?

Jeg har spurt i fire-fem dager, men hadde fortsatt ikke fått noe svar da dette gikk i trykken. Spørsmålet passet uansett neppe inn i «kontinuiteten», «profesjonaliteten» eller «summen av kompetanse» Høgmo skal bygge på de neste dagene, jeg ser den.

Her sitter han og sier så lite han kan, og det er egentlig helt naturlig, for han vet ikke og vi vet ikke, men før uka er over vet vi alt, hele gjengen.

PS. I skyggen av Eggen er skrevet av Birger Løfaldli, og ble gitt ut på Kagge forlag.