Kjære mamma, eventuelt kjære lesere dersom flere har klikket feil lenke i det brennende internetthelvetet og uforvarende har havnet her i det digitale ingenmanns— og ingenkvinnesland.Det er landslagspause i fotballverden, mamma. Jeg hater disse avbrekkene hvor lokalpatriotismens glør stampes ut og ned og hjem til fordel for noen stakkete timer nasjonalistisk tønnebålfyring med papir, flyvende flyktig papir som sjelden varmer mer enn to-tre nesehår i slengen. Men nå når jeg også tvinges inn i den ørkesløse tomheten, slår det meg at jeg kan benytte stillstandens vakuum til noe språklig nevenyttig. Jeg kan bygge opp det jeg har revet ned.
Du skjønner deg ikke på fotball
Du er forståelig nok hoderystende uforstående til det jeg vanligvis gyter av bokstaver, ord og flåsete fraser. Du skjønner deg ikke på fotballen og meg. Og fotballen og Brann og meg sammen. Derfor vil jeg gi deg noe konkret, mamma.
En reise, en historie, en sann historie fra en annen tid. En tid da jeg var en annen, livet noe annet og planetene i en annen konstellasjon. En enkel reisehistorie, selvsagt spekket med Brann-referanser. Dette kommer du til å skjønne, mamma. Alt henger sammen, jeg også. Pakk ut ørelappstolen og skru tiden tilbake til 2007. Gullsesongen, mamma.
”Vi vinner sammen og vi taper sammen, pappa.” Hjemturen gjennom Dantes inferno er nettopp sluttført. Vi er hjemme igjen, over egen dørstokk, og min datter gjentar utsagnet Brann-trener Mons Ivar Mjelde ytret etter Branns penible 6-0 tap mot Lyn.
Dekretet har vært et mantra ferien igjennom. Ved de anledninger vi har blitt rammet av noe uforutsett negativt har mine to tvillingdøtre meislet det meningstunge utsagnet inn i vår kjernefamilies mentale steintavle. Artig nok er det ved reisens absolutte slutt at det passer som best.
Gullet skal hjem, pappa
Noen tunge timer tidligere er vi i Amsterdam. I transit på vei fra Roma og den varmeste sesongen på 200 år i vårt nærmeste ferieland Italia, føler vi på den hektiske stemningen i flyplassens 2. etasje. Og vår egen sult. De av familiemedlemmene som inntar fast føde har ikke spist siden frokost, og er det en ting vi har til felles er det en voldsom og ukontrollert irritasjon når blodsukkeret har nådd bunnen.
Før maten endelig står på bordet bites det i syrlige ord og formuleringer. To gigantburgere og et lass pommes frites dumpes på bordet, og i samme øyeblikk slår tiden meg hardt i ansiktet med flat hånd. Det haster. Flyet letter snart.
Min kone og jeg bytter på å tvangsfore hverandre, kyllingburgere dyttes ned i spiserøret i én stor bit. Intet vakkert syn. Jeg får flashback fra et dokudrama på NRK om gåseleverindustrien og foring av gjess.
8-åringene småspiser fritert potet, og lille Sara får en skvett melk for å stille sulten og slik seg selv. 23 sekunder senere er vi bare en minimal heistur fra den lange turen til gate D82. Lever man i utkanten, går også flyet fra periferien.
Heisen er for liten for fem. ”Gullet skal hjem, pappa. Vi skal hjem!”, smiler tvilling 2 i det heisdøren lukkes. Jeg står alene igjen og venter på neste nedtur.
Alene med meg selv i heisen
Ensom er jeg også inne i heisen. Midt mellom etasjene høres og føles et distinkt dunk og jeg registrerer at jeg er i elevatorens ingenmannsland. Heisen står fast, og jeg må le.
Mutters forlatt i en glassheis, 25 minutter før flyet mitt skal lette, tillater jeg meg å dra på mitt eget smilebånd. Utenfor stopper enkelte opp for å betrakte apen i buret. Noen av dem smiler tilbake. Andre vifter med bananer. Jeg trykker panisk på alle knapper jeg kan finne og en evighet etter knitrer det i høyttaler i heisen:
-Schipold Airport, how may I help you?
-You may set me free. I’m stuck in an elevator!
-Yes, sir, I can see that on my screen. What floor are you on?
-I’m on no floor. I am between floors. And I am losing my flight.
-I understand, sir. Don’t panic. I will send someone to assist you as soon as possible.
-You don’t need to assist me. You need to assist the elevator.
-Very well, sir. Don’t panic.
Huseklepp-steg mot gaten
”As soon as possible” ser ut til å være en god stund. Jeg forklarer situasjonen til min kone på mobilen og tar meg tid til å se meg rundt. Jeg har utsikt til Fly&Buy-butikken. På nedturen traff jeg en sommerbrun Ragnvald Soma der.
Han kjøpte parfyme til sin kone og hadde hawaiishorts på. Det ble for tett for meg, muligens var det produktets sterke citrusduft, muligens var jeg for nært et menneske som jeg ønsker å ha et avstandsforhold til. Jeg byttet uansett kø.
Og havnet bak Erlend Øye i Kings of Convenience. Det var mindre problematisk. Han hadde heller ikke Somas plagsomme teint.
Mimring tar tid og fem minutter før take-off kan jeg haste ut ståldøren og vinke farvel til min temporære kasjott og servicemannen som beklager det inntrufne. Trillevognen med all håndbagasjen er ikke designet for større hastigheter, men jeg lar det stå til og tar lange Huseklepp-steg mot utgangen og avgangen.
Pussig nok føler jeg meg både sutrete, svett og tilsidesatt. Jeg har derfor ingen kommentarer til den KLM-ansatte som prøver å fritte meg ut om heisopplevelsen når jeg andpusten og med uanstendig mye håndbagasje trer inn som sistemann i det fullbookete flyet til Bergen.
Fokus på arbeidsoppgaver
Jeg er ekkel. Jeg er ubehagelig. Jeg lukter dårlig. Jeg dulter borti alle som dultes borti kan på min ferd mot bakerste del av flyet. Jeg ser meg selv utenfra og innser at jeg ville hatet meg selv.
Om jeg ikke hadde vært meg selv. Men det er jeg, og det overlever jeg på også da det blir klart at jeg må gå frem igjen i flyet for å få plass til alle pakkenellikkene i lagringsrommet over stolsetene. Canossa ligger i flyet til KLM, ikke i Nord-Italia. Fokus. Og terping på det defensive. Det er bare å gjøre Mjeldes ord til mine. Gå i seg selv og konsentrere seg om arbeidsoppgavene.
Vi letter. Flyet tar av. Ikke jeg. Klok av skade, klok av Brann, om enn ikke klok av meg selv. Jeg er ikke hjemme, jeg er kun på vei. Det er en hel omgang igjen.
Det voldsomme presset letter i det metallfuglen når sin marsjhøyde. En frisk luftstrøm fra oven tørker svetten på min slitne og lett lutete kropp. På andre siden av midtgangen puster også min kone lettet ut, og Sara på 10 måneder har nettopp slurpet i seg den siste resten med barnemelk fra tåteflasken.
Har du noe flytende?
Harmoni. Ekvilibrium. Og kun ett noe forstyrrende element i sidesynsfeltet: mannen på raden bak min kone som frenetisk trykker på knappen for å tilkalle kabinpersonalet. Jeg lar meg ikke vippe av otiumspinnen og lukker øynene. Så er det slutt. Så er det for sent. Mens jeg har hvilt og fuktet mine øyeepler har kabinsituasjonen på uforklarlig vis endret seg.
Mannen bak min kone står med hodet inn i hattehyllen langt fremme i flyet. Bak ham sitter det mennesker med hendene i været, noen med servietter, andre uten. En brysk bergensstemme slår i mot meg: Har du noe flytende? Mitt lakoniske og diffuse svar (hæ?) får stemmen til å peke mot en oppbevaringsboks langt fremme i flyvemaskinen.
Jeg svetter igjen. Jeg vet hva jeg har gjort. Jeg vet hva vi har gjort, la famiglia. Dette er barnemat og dessverre i ordets rette forstand. Før jeg når frem i flyets Canossa-avdeling har jeg bildet på netthinnen: 500 ml vitaminberiket, italiensk barnemelk. Praktisk flaske med elegant design og notorisk dårlig kork.
Melk i luftekanalen
Jeg kunne ha levd med en renseriregning eller tre, uforbeholdne unnskyldninger for melkevåte dokumenter, ja endog kortslutning i en bærbar pc. Alt som kunne avgrenset krisesituasjonen til denne ene oppbevaringsboksen. Det er ikke min dag, kveld eller hjemreise.
Den søte melken har ikke ødelagt noe som helst i the overhead compartment. Den har funnet veien inn i luftekanalen under hattehyllen. Den har sildret pent og pyntelig bakover i hele flyet. Jeg må bare erkjenne at man faktisk kan gråte over spilt melk. Men det er nå det er viktig å stå frem. Være nøkkelspiller. Flashe kapteinsbindet.
Etter det særdeles uventede salget av Bengt Sæternes til Odense hadde Mons Ivar følgende kommentar: ”Vi får stikke hodet inn i blandemaskinen og se hva vi kommer ut med.”
Jeg skjønte ikke hva han mente. Før nå. Jeg kjører hodet inn i min egne mentale sentrifuge, vurderer et kortsluttet øyeblikk å ta avstand fra hele laget, hele familien, hele matpakken, før jeg svarer på et spørsmål fra en bekymret passasjer:
-Hva er det egentlig som lekker?
-Barnemelk, frue. Barnemelk. Men det er ikke brystmelk, altså!
Jeg er som Branns høstsesong
Kortere og dummere er det ikke mulig å formulere seg. Jeg er Branns høstsesong. Langtfra best under press. Jeg går fra skanse til skanse, fra rad til rad og er min egen verste fiende.
Apatisk, beskjemmet og misbilliget finner jeg plassen min. Selv skotten på min rads midtsete, som ikke har fått en dråpe på seg og sitt, håner meg med sitt blikk og sin taushet. Tankene går nok en gang til Mjelde: Hva pleier han å gjøre? Når kampen tetter til og det er på tide å ta tak? Ingenting.
På tide å følge eksemplet. Med en kraftanstrengelse lukker jeg mine øyne og en god halvtime senere registrerer jeg at dryppingen på det nærmeste har opphørt og at serveringsvognen står ved min side. Skotten vil markere seg og bestiller bryskt en øl før turen er hans. Jeg lar ham. Han flirer i barten mens han heller den skummende maltdrikken i plastglasset.
Fra nå av skal jeg snakke om gull hele tiden
Jeg ser det først. Og manipulerer nok en gang mitt eget smilebånd. Litt fordi det er komisk, mye for å håne litt tilbake. Skotten med barten har hull i glasset. Ølet fyller fanget hans og farger det lyse buksestoffet mørkt. Right back at you, pal!
Stewarden stimer til, godt utstyrt med servietter. Blikket fester han på meg mens han sleivsparker oralt: ”We seem to have a leaking problem on this flight.” Det er billig, men mål er mål, og jeg må innse at kampen er tapt.
Vel nede på den bergenske, våte landjorden tikker det inn en forsinket sms i nattens mulm og mørke: ”Jeg har større tro på at du kommer deg ut av heisen enn at Brann tar gull.”
Å snakke om gull er en avsporing, sa Mjelde i 2006. Og fikk rett. Fra nå av skal jeg snakke om gull hele tiden og holde meg hjemme i sommerferien.
Skjønner du nå hva jeg har å stri med, mamma? Meg selv!
Godt nytt år, Brann
Ta en kikk på BTs nye Brann-dagbok