Stian Hofslett Thowsen, Brann-supporter.

Når fylkestinget har satt seg, når kommunestyret har lagt seg, og solen har veket unna for sin kaldsvettende fetter regnet. Når alt har falt på ulike plasser og mellom forskjellige stoler, når jeg ser meg rundt og tenker at ‘nå har alt falt på plass igjen’. Det er først da jeg blir engstelig, det er da det gjelder.Det er da det gjelder for meg.

*** Vil du lese flere blogger signert våre supporterskribenter? Her finner du alle.**

Det er da jeg skal ha Ibsens ripsbærbusker og andre buskvekster inne i uttalen. Det er da jeg skal være tydelig i tungetalen, krystallklar i de uttalte målsetningene og innbakt i mine mål. Det er da jeg med skjeve hornhinner og trangsynte briller skal sette langtidsvyene og nyvene i pannen som gir meg karakter.

Vi er så like, Brann og jeg

Det er når etttersommeren og førvinteren er her at alt har satt seg. Høsten, innhøstingen og markens grøde er min nyttårsaften, min tid for forsetter. Det er bare blåbær, men det plager meg. Jeg fråder blått i snerpete munnviker, jeg får skjørbuk av angsten for at det hengende snøret ikke har håp på sluken.

Brann jubler for seier mot Kristiansund i helgen. Nå er laget på vei tilbake til landets øverste divisjon og ligger fire poeng bak serieleder Sogndal, på 2. plass. Foto: NTB Scanpix

Det meste er min egen feil, det aller meste i de aller fleste deler av mitt knuslete liv burde jeg tatt på hel volley, kanskje halv, men aldri, aldri dempet på kneskålene. Så her står jeg da, i skjelvende knestående og famler med det jeg ikke kan lastes, eller belastes for. Det er ikke så mye, men mye av det er Brann. Vi er så like, Brann og jeg. Vi gjør det samme, jeg og Brann: vi vaker i vannskorpen hver eneste helg, vi er nesten der oppe, men når den feite fluen endelig surrer i solen har vi ikke kraft i finnene til snappe den. Vi har ingen glans å sole oss i, Brann og jeg.

Best når det nesten gjelder, nesten best når det gjelder. Herregud, som det regnet i sommer.

En krig utkjempet på kunstig dekke

Negativ, selvkritisk og pessimistisk i denne stund, i nettopp denne stakkete stund, stønner du? Nei, nei, tvert om, skriker jeg tårevått med gåsehud! Tvert om! Aldri har noe så stygt vært så vakkert, aldri har en krig utkjempet på kunstig dekke vært mer ekte og naturlig. Jeg finner så enormt mye anspent glede i søndagens hverdagslige seier og poeng, og steike meg så spennende dette gjør oss, Brann og meg, på fotballens datingsider.

Profilbildet blir underordnet, det er teksten som teller nå. Beskrivelsen av ekte trausthet og engasjement blir vår forse, vi hopper elegant bukk over havresekken. Vi er ikke så deilig, vi er ikke så god, men vi kompenserer med steinhard skyttergravgraving og et glimt i øyet når vi tørker svetten og fluene av vår nyvete panne.

Brann må holde pusten, jeg må holde munn

For nå er vi her, tross alt. Nesten helt der oppe her hvor luften er så syltynn at Brann må holde pusten, og jeg må holde munn. Jeg ser Brann kave, kjempe og karre seg mot en halvhøy, underkjent tinde som plutselig trender på twitter, som med ett er en velbrukt hashtag på instagram. Det er ikke vakkert, det er ikke pent, jeg er ikke pen, det er stein, regn, sleip mose og naturfenomen generelt.

Men det er noe nytt, også! Noe ganske så nytt: jord, skitt, møkk og dritt og alt man trenger under neglene og mellom tærne for å ta de siste skrinne skrittene opp fra det ignorerte skoddemørket.

Det blåser på toppene, Brann, men solen skinner oftere og sterkere der oppe. Jeg heier på oss fra siste avsatsen i oksygenteltet. Gå! Nå! Jeg venter andpusten med oksehalesuppe på veien ned. Så spiser vi og koser oss og går resten av veien sammen uten antydning til hale mellom beinene.

You gotta get down to get up!