LONDON: 2. juledag er engelsk fotballs store festdag. På tribunene er homofobi og rasisme fortsatt et stort problem. Enkelte prøver å gjøre noe med det.

Siden 2012 har regnbueflagget vært synlig på alle Arsenals hjemmekamper på Emirates.

— Vi vet at det er mange supportere som er homofile, lesbiske, bifile eller transer. De har alltid vært der, men gjemt seg litt. Så det var på tide for oss å komme ut.

Dave Raval forklarer bakgrunnen til den tre år gamle supportergruppen, som ble dannet med støtte fra Premier League-klubben.

Vi møter ham på en kafé ved London Hackney, et av mange kollektivknutepunkt i metropolen. Derfra er det 15 minutter med overgrunnsbanen til Arsenals hjemmebane.

— Hadde du kommet litt senere i dag, kunne vi gått på Oslo. Det er en nyåpnet bar like over gaten der, sier Raval og peker.

Han tror det norske navnet er valgt fordi "det høres trendy ut".

På noen områder sliter engelsk fotball med å henge med i tiden. Homofobi, rasisme og kvinnefiendtlighet har lenge vært av et problem. Ingen vet hvor mange som har holdt seg borte fra tribunene på grunn av trakasseringen.

— Alle spør hele tiden når en spiller skal komme ut. Men når skal fansen gjøre det? Det er i den gruppen det er flest homofile innen fotballen. Vi ber spillerne komme ut, men det er ingen homofil tilstedeværelse på stadion. Så hvorfor skal de komme ut til et potensielt fiendtlig miljø? Vi vil overvinne homofobi ved å være synlige, sier han.

Positiv endring

Raval forteller om Arsenals bortekamp mot Brighton i FA-cupen forrige sesong. Sørkystbyen er, ifølge Office of National Statistics, stedet med flest personer i homoseksuelle par pr. innbygger i hele Storbritannia.

Dette har gjennom en årrekke ført til homofobe sanger fra bortesupporterne. Brighton som klubb har sett seg lei av dette, det samme har hjemmefansen.

- Vi er stolte av banneret. Det er mange som legger merke til det, sier Raval om flagget som er synlig på alle Arsenals hjemmekamper. Foto: GAYGOONERS.COM

Da The Gunners spilte cupkamp samme sted for to sesonger siden, sang fansen blant annet "does your boyfriend know that you are here". Før årets kamp gikk Gay Gooners til klubbledelsen og sa at man ikke ønsket noen reprise.Arsenal gjorde det klart i et kampprogram at man ikke aksepterte noen form for diskriminering. Alle med billetter fikk også en e-post med samme budskap. Det lokale politiet var behjelpelig, og mannskapene på stadion fikk opptrening.

— Noen begynte å synge noe, men alle gangene ble de stoppet. Det var perfekt. På få år var homofobiske sanger borte, fordi klubben, politiet og fangrupper jobbet sammen. Slike ting skjer mer og mer, forteller Raval.

Han sier det var de samme mekanismene som slo ned rasismeproblemet på engelske tribuner.

— Folk reagerte og sa "Hva er det du holder på med? Jeg vil ikke sitte og høre på dette!". Vi må gjøre det samme med homofobiske sanger.

London Pride

I fjor var det en kampanje hvor alle klubbene ble invitert til å bruke regnbuefargede lisser på fotballskoene. I februar var fargekartet representert på de elektroniske reklameskiltene på Emirates. Raval tror at halvparten av klubbene i Premier League nå har en LGBT-gruppe.

I 2013 var Gay Gooners representert i London Pride som den første fangruppen fra fotballverden. I år var også grupper fra Norwich, Charlton, West Ham, Tottenham og Manchester City med i opptoget. I Tyskland er fangruppene flere, St. Pauli viser frem regnbueflagget før hver kamp. Flere spanske lag har tatt med regnbuestripene på bortedraktene.

Tror på endring

Fanklubben er en av mange hundre Arsenal har over hele verden. De møtes også til sosiale arrangementer som bowling og teater, og selvsagt for å se favorittklubben spille kamper. Nå har de rundt 400 medlemmer.

— Omtrent 40 prosent av dem er nå kvinner, en del kommer fra utlandet. Noen er i land hvor det er ulovlig å være homofil, og de er modige som setter seg opp på e-postlisten, sier Raval.

Han forteller at det finnes mange eldre som vokste opp uten at det var profilerte homofile på TV eller i offentligheten.

Skolisser i regnbuefargene er en del av kampanjen for å sette søkelyset på homofobi i engelsk fotball. Foto: GAYGOONERS.COM

Nå tror Raval unge fotballspillere vokser opp uten egentlig å tenke så mye over at de er homo. Det å stå frem vil derfor heller ikke være en like stor sak. Noe av det organisasjonen jobber med er å få temaet på agendaen i de mange fotballakademiene.— Vi er i en periode hvor det er store endringer. Jeg tror fortsatt noen blir mobbet i tenårene, men samfunnet endres, og det vil også endres innen fotballen.

Vet om spillere

I en grundig, anonym spørreundersøkelse gjennomført av magasinet FourFourTwo, svarte 11 prosent av de 123 spurte spillerne i de fire øverste divisjonene i England at de visste om en homofil kollega.

En Premier League-spiller svarte at han "visste om en homofil spiller i en tidligere klubb. Alle vet om det og de fleste er komfortable med det".

En League One-spiller sa at han tror alle ville støttet en spiller om han kom ut av skapet, men at han var sikker på at det ville blitt vitsing i garderoben. "Om det er en homofil spiller i vår garderobe, forstår jeg hvorfor han ikke har kommet ut".

The Mirror skrev i oktober at to profilerte Premier League-spillere har planer om å stå frem som homofile før neste sesong. De skal ha fortalt det til venner og familie, og fått full støtte fra sine klubber og fotballforbundet.

Som å komme hjem

En av supporterne som har fått hjelp av Gay Gooners er Francis. Til humansofarsenal.com forteller mannen i 50-årene hvordan han helt siden tenårene ikke har involvert seg i fotballen på grunn av ukulturen. Arsenal-kampene ble sett på TV hjemme. Han elsket filosofien og spillestilen, men følte ikke at han passet inn.

For tre år siden var han innom hjemmesiden til klubben, og så reklame for "London Pride". Først trodde han det var et ølmerke, så skjønte han at det faktisk var homoparaden det var snakk om.

Francis skjønte at det var rom også for ham, og at han ikke trengte å skjule sin legning.

— Det var som å komme hjem etter mange år i eksil, på den måten at jeg virkelig kunne nyte fotballen og samtidig være trygg på at jeg kom til å bli beskyttet og behandlet med likhet.