BLOGG: Da alarmen gikk av 05:45 og det var på tide å stå opp for å reise hjem var jeg så trøtt som jeg aldri har vært før. Det tok litt tid før jeg fikk summet meg og spurt meg selv: «vant me»? Idet jeg så gullmedaljen fra IIHF Continental Cup ligge slengt på nattbordet trengte smilet gjennom, «me vant!»

Ruben Smith. Foto: Jon Ingemundsen

Etter å ha blitt det første norske laget gjennom tidene til å vinne en internasjonal turnering, ble det selvfølgelig en liten feiring. Utvalget av steder å dra til på en sen søndagskveld i frankrike var heller dårlig, men vi fant da et sted som huset både Oilersspillere og tilreisende supportere. Siden bussavgangen var satt til 06:00 ble feiringen litt roligere enn blant annet NM-gull feiringen i vår, likevel var stemingen god og jeg prøvde så godt jeg kunne å ta inn alle inntrykkene. I det Rouen hjalp oss med å vinne og jubelen brøt løs var det så mye adrenalin og følelser i sving at jeg allerede har glemt mye av det og husker bare at jeg hoppet rundt og skrek av glede. Når jeg har vært med og vunnet noe tidligere har jeg i etterkant kjent litt på at jeg kastet bort litt av «øyeblikket» med å være så oppspillt at jeg ikke klarte å ta inn alt som skjedde rundt meg, jeg gikk blant annet glipp av lagbildet med bøtta i 2008 fordi jeg ikke klarte å si nei til flere intervjuer. I Rouen prøvde så godt jeg kunne å ta inn alle inntrykkene og bare konsentrere meg på meg selv og kjenne på den deilig følelsen av å vinne noe. Det er en ting å vinne noe individuelt, men det som fascinerer meg og som jeg liker med ishockey er hva 25 stk klarer å oppnå sammen. Det var kanskje ikke det laget med best ferdigheter som vant til slutt men det laget som har best kjemi og som jobber hardest for å dele mestringsfølelsen med sine lagkamerater. Hjemreisen startet altså 06:00, og det var ikke bare jeg som var sliten og kjente på at dette kunne bli en lang dag. Turen på 2 timer med buss til flyplassen i Paris, flyet til København og så videre til Stavanger virket som en grei tur på veien ned. På veien hjem derimot var det som om alt gikk imot oss. På veiene utenfor Paris var det taxi-streik hvor alle taxi-sjåførene var ute på veiene og sperret og sinket trafikken. Inne på flyplassen havnet vi i avgangshall 4 hvor det eneste som finnes av mat var små baguetter. Ikke så ille i seg selv, men jeg spiste 3 meter med baguette på denne turen fordi det var alt som ble servert til frokost så jeg hadde det litt opp i halsen. I tillegg ble jo selvfølgelig flyet forsinket både til København og videre til Stavanger.

Vi vitset litt på veien hjem om at det var hockeygudene som måtte gjøre opp karmaen på denne turen. Gjerne var det den turen vi tok innom katedralen i Rouen som scoret oss litt goodwill hos hockeygudene som vi nå måtte gjøre opp for. Jeg og Henrik Medhus gikk i en ledig stund til katedralen i Rouen fra 1200-tallet for å kikke på det sinnsyke byggverket. Mens vi gikk der og beundret kirken og spøkte om at vi burde gjøre et skriftemål hos en fransk prest begynte det plutselig en gudstjeneste der. Folk strømmet inn, knelte foran inngangen og laget kors over brystet før det kom inn prester og munker som bar på røkelse og myrra mens de sang på gamle gregorianske sanger før en dame ville gi oss et ark med dagens salmer på fransk. Jeg har aldri følt meg så ukomfortabel og ute av mitt element som der og vi måtte rett og slett bare finne nærmeste dør ut derfra. Hockeyguder eller ikke, alt gikk jo virkelig på skinner under turneringen, derfor klarte vi å akseptere at hjemreisen ble et 13 timer langt gjesp.