Det var ikke bare jeg som satt i garderoben etter kampen mot Storhamar og kjente at det gikk litt trått. Flere av spillerne på laget humret sammen med meg da vi ble enige om at det ble to poeng på en blytung dag hvor det føltes ut som om vi gikk på skøyter i kvikksand.

Sånn er det bare noen ganger , vi spiller to til tre kamper i uken og 45 seriekamper i løpet av en sesong pluss sluttspill. Da er det vanskelig å være fysisk og mentalt på topp hver eneste gang. Likevel tok vi den ellevte strake seieren i årets Get-liga, den 13. i rekken om du teller med Champions League. Over denne perioden har vi spilt mye bra hockey med to seire i CHL mot Bern som våre kanskje beste prestasjoner, men vi har også i denne perioden ved enkelte tilfeller sett litt tamme og slitne ut.

Likevel har vi klart å dra i land seier etter seier og det er helt klart et tegn på et vinnerlag. På både gode og dårlige dager har vi klart å dra en del seiere ut av hatten, en hel haug av disse kampene har vi avgjort i 3. periode. Jeg kjenner at vi har en god trygghet i laget på at vi kommer til å vippe de tette kampene til vårt favør. Vi har en slags ro og tålmodighet hvor vi vet at det er slitsomt å møte oss og så lenge kampen er jevn så er det bare et spørsmål om tid før vi får betalt for å slite ned motstanderen og det dukker opp en matchvinner i Oilersdrakt.

Nå gjenstår det én kamp før det blir et opphold i serien og det gjelder å holde kvaliteten helt inn. Oppholdet kommer kanskje veldig beleilig for oss nå. Så langt i sesongen har vi spilt seks kamper mer enn vi vanligvis ville gjort, og det begynner kanskje å tære litt på kvaliteten på det vi holder på med. Derfor pleier disse oppholdene å være kjærkomne. Ikke bare fordi at det gir litt mental hvile i form av kampfri, men også fordi «treningsukene» hjelper til med å få litt gang på kroppen igjen, den som kanskje begynner å føles litt treg og tung nå etter en del kamper.

I begge de to bortekampene før Storhamar hadde jeg glemt å sjekke inn på flyet på forhånd. Det medførte at jeg måtte ty til et midtsete. Jeg liker å sitte med midtgangen for litt ekstra plass til beina og likte ikke i det hele tatt å måtte sitte inneklemt mellom to personer. Den eneste utfordringen jeg fikk med dette midtsete var at i begge de to kampene holdt jeg nullen. Både borte mot Kongsvinger og borte mot Lørenskog. Derfor måtte jeg jo selvfølgelig i overtroens navn og fordi jeg følger formelen «never change a winning thing» sjekke inn på midtsete med vilje denne gangen. Så overtroisk kan man bli når ting går veien. Du kødder ikke med hockeygudene. Jeg sett utrolig mange snåle ritualer fra spillere som gjorde et eller annet rart før kamp hvor de etterpå har prestert bra og ikke har villet ødelegge sin gode «hockeykarma». Nullen min sprakk likevel midt i første periode, derfor er jeg tilbake i midtgangen igjen til neste kamp.

Tilbake til kampen mot Storhamar. Jeg opplevde ved to anledninger under kampen i går at enkeltpersoner hos Storhamars supportere sendte noen syrlige meldinger mot Martin Huse og Mats Mostue. Dette er lokale gutter som har tjenestegjort for Storhamar med hele hjertet sitt, men som valgte å komme til oss fordi de trengte et miljøbytte. Jeg vet ikke om de glemmer fort oppe på Hamar eller om de bare rett og slett ikke setter pris på sine egne. Man skulle tro at når en lokal spiller kommer for å spille på hjemmebane at han skulle bli behandlet med litt mer respekt av sine egne. Dette var bare en liten fillesak, men jeg har bodd på Hamar i sju år og jeg vet hvem som står hos supporterne til Storhamar. Dere er bedre enn det der. Skjerpings!