Rett utenfor Oslo ligger drabantbyen Skjetten. Her vokste jeg opp, som så mange andre norske forstadsunger, med den miksen av folk som du finner i enhver storby.

På skolen var det elever med et titalls ulike nasjonaliteter, og fra alle sosiale lag av samfunnet. Og her var det stort sett tre ting ungdommer kunne drive med: korps, narkotika eller fotball. Det siste viste seg å være et lurt valg.

Forskjellene ble igjen i garderoben

Den store kunstgressbanen ligger som et lysegrønt håp midt i blokkbebyggelsen. Her tilbrakte jeg utallige timer av ungdomstiden min. Ikke bare for å spille kamper, vi hang stort sett rundt på stadion hver eneste dag. Solgte litt vafler i kiosken, så litt kamper på den enorme storskjermen klubben hadde kjøpt inn, maste på de eldre guttene om å få sitte på med mopeden deres.

Gode minner alt sammen. Men den beste tida var den med drakta på, ute på banen.

KOMMENTERER: Kulturredaktør i Aftenposten, Sarah Sørheim.

Jeg veit det høres ut som en klisjé, men denne er helt sann: Vi la igjen forskjellene mellom oss i garderoben. Skjettens irrgrønne og gule drakter er egentlig direkte stygge, men jeg har aldri følt meg så fin som med den drakta på.Jeg tenkte ikke over det da, men som voksen vet jeg hvorfor jeg kjente det sånn: Da var jeg én av dem. Vi var et lag. Helt på ordentlig.

Lagfølelse for livet

Akkurat den følelsen, av å være inkludert, la grunnlaget for en selvtillit det ikke er selvsagt å ta med seg ut av ungdomstiden. En lagfølelse for livet.

Selv var jeg overhodet ikke noen kul ungdom. Så langt derifra. Oppvokst i et slags kunstnerhjem, uten bil og med Bob Dylan tungt roterende på stereoen, kunne jeg stort sett skyte en gullpil etter invitasjonene til de beste festene med den kuleste gjengen.

Men for meg ble det aldri noe problem. Gjennom laget ble jeg en del av fellesskapet, helt av seg selv. Og det skjedde ikke bare med meg. Fotballen er både fargeblind og internasjonal, og alle var med. Alle bortsett fra noen: jentene.

Noen ble igjen i klasserommet

Og spesielt de med minoritetsbakgrunn. Faktisk kan jeg ikke huske en eneste gang de ikke ble sittende igjen da vi andre løp ut for å spille fotball i friminuttene. Slik går idretten glipp av talenter.

Men langt mer alvorlig: slik går disse jentene glipp av muligheten til å delta på en av de beste fellesarenaene vi har. Til å bli en del av et fellesskap som er basert på lek, men som for mange er et første skritt mot en reell tilhørighet og inkludering.

Start med foreldrene

Hva kan vi gjøre for å kutte de usynlige båndene som holder jentene tilbake? Sannsynligvis er svaret sammensatt. Men la oss starte med foreldrene, lærerne og vi andre voksne som tilbringer store deler av fritiden på en eller annen lekeplass.

Ta med deg en ball ut. Inviter alle med. Lær jentungen din å trikse. Lær deg det selv om du ikke kan det fra før. Kort sagt: vær et godt forbilde. Få alle med på leken.