TRONDHEIM/MONCTON (aftenposten.no): Som liten oppdaget Karen Espelund at spillet hun elsket var forbeholdt guttene. Det ble starten på en livsoppgave for tidenes første kvinnelige generalsekretær i Fotballforbundet. Hun følger fotball-VM på nært hold i Canada som en del av FIFAs kvinnekomité.

— Du var med som spiller i startfasen. Hvordan har utviklingen vært?

— I bredden har det vært en fantastisk vekst, fra noen hundre til over 110 000 spillere og Norges desidert største jenteidrett. Et av suksesskriteriene tror jeg har vært at vi i Norge har hatt en strategi hvor jenter har fått spille sammen. Spiller de bare sammen med guttene kommer bare de to tøffeste, men får du som åtteåring lov til å spille med andre jenter så kommer også de ti andre i klassen.

- I toppen har det også skjedd mye?

— Utviklingen har vært formidabel, både på strukturen rundt serier og lag, kvaliteten på spillet, fysikken, taktikken, you name it.

- Hva var det som engasjerte deg i starten til å bli fotballpolitiker?

— Som barn var det ubegripelig å oppdage at jenter ikke fikk lov til å gjøre det de syntes var morsomst. Hvordan kunne man ha et system og en struktur som hadde et vedtak som sa at dette bare skulle være artig for gutter? For meg var det selvsagt at det også skulle være for oss.

— Du spilte i den første offisielle cupfinalen i 1978 for Trondheims-Ørn. Var den en slags milepæl for kvinnefotballen?

— Ja, det var jo det. Det var en milepæl da NFF anerkjente kvinnefotball i 1976 og at du fikk den første landskampen i -78. Så var det cupfinale. Tilretteleggingen har jo blitt en helt annen de siste ti-15 årene. Nå er det bankett på Hotel Bristol, den gang var det på en pizzarestaurant i Ullevaalsveien. Verden har gradvis endret seg, men det å få slippe til på en toppstadion med en cupfinale hadde en viktig symboleffekt.

- Hvor langt har man kommet i dag?

— Man har jo kommet dit at det er selvsagt for jenter å spille fotball. Hvis jeg sier til en 12-åring at da jeg var på din alder så fikk vi ikke lov til å spille fotball, sier de «hæææh?». Det er et godt tegn. Nå er det også blitt et kommersielt marked for jentefotball. Jeg brukte størrelse 37, så små fotballsko laget de ikke.

- Er man likestilt?

— På alle nivåer er det fortsatt et stykke frem til du kan si at det er prioritert helt likt. Vi vet jo at ikke alle klubber er like flinke til å prioritere jentene med tanke på trenerkvalitet, la dem slippe til på alle på baner, også videre.

ENGASJERT: Karen Espelund forteller om mye motstand på veien mot likestilling innen fotballen. Foto: Richard Sagen

— Har det vært mye motstand på veien? - Det er klart det har vært det. Alt fra starten av da argumentene gikk på at det ikke fantes baner, toaletter og garderober og alt det der, til internasjonalt med Sepp Blatters (FIFAs omstridte og nå avtroppende president) stadige forsøk på å ha mindre ball og kortere spilletid.

- Blatter, ja. Han kaller seg kvinnefotballens gudfar. Enig med han i det?

— Når du har sittet i ledelsen av en organisasjon siden tidlig 80-tall så skulle det jo bare mangle at du ikke har vært med på utviklingen. Hadde han ikke gjort noe på kvinnesiden hadde det jo vært meningsløst. Han skal få lov til å ta æren for at FIFA etablerte VM etter initiativ fra Norge i sin tid, men jeg oppfatter ham ikke som en driver for noe som helst.

- Han sa for 20 år siden at fotballens fremtid er feminin.

— Ja, det er et slagord han har slengt rundt seg med i mange sammenhenger.

— Har han vært en speed eller en brems?

— Tja, jeg vil si hverken eller, jeg. Men han og daværende president Joao Havelange tok iallfall ballen etter FIFA-kongressen i 1986 da det ble etterlyst et VM for kvinner. Det viktigste internasjonalt har vært å få på plass konkurransestrukturer, for det tvinger de nasjonale forbundene til å sette i gang aktivitet.

- Det er bedre enn Blatter som i 2004 foreslo at kvinnene skulle spille i mer feminine klær som hotpants for å øke interessen?

— Ja, der har du Gudfaren, hehehe. Nei, vet du, det blir for dumt å kommentere. Jeg føler at jeg har gjort det i tredve år. Slutt! Det er derfor jeg av og til og spørrende til hvor reelle hans utsagn er. Hva er egentlig holdningene i bunnen til kvinnefotball, når du kan komme med så tåpelige ting.

- Noen historier?

— Han ledet en gang en sesjon hvor han igjen dro opp spørsmålene om ikke kvinner burde ha mindre ball og kortere spilletid. Da reiste Even Pellerud seg, han var landslagstrener da og, og sa «I have an answer to your question». Så ba han Heidi Støre reise seg, og hun var «en halv meter» høyere enn Even. «Do I have to say more», sa Even.

— Du ble kvotert inn som UEFAs (Det europeiske fotballforbundet) første kvinnelige styremedlem. Hva var bakgrunnen?

— Det var en erkjennelse av at det ikke kommer noen kvinner opp den andre veien. Da en kvinnelig EU-kommisjonær besøkte UEFA-styret, så at det bare var menn der og kommenterte det, ble store deler av styret pinlig berørt. Fotballen blir også, med rette, utfordret på at det er middelaldrende, hvite menn som bestemmer.

- Du er vel blant de yngste?

— Ja, og det er jo paradokset, ikke sant. Det er derfor jeg er tilhenger av å ha en aldersgrense og en begrensning på hvor mange perioder du kan sitte.

- Hva er dine viktigste kvinnekampsaker som styremedlem i UEFA?

— Det er fortsatt å utfordre medlemslandene til å prioritere grasroten på kvinnesiden, så det blir tilrettelagt for at flere jenter får spille fotball i nærmiljøet sitt. Ellers er det å se hvordan vi kan utvikle flere kvinnelige trenere og ledere.

LEDER: Karen Espelund reflekterer over mange års kamp mot fordommer innen fotballen. Foto: Richard Sagen

— Hva er de viktigste utfordringene her hjemme? - Å holde trykket oppe på rekrutteringssiden. Ellers tror jeg det går på å understøtte klubbene, det er fortsatt en enorm dugnadsdel i Toppserien. Det er også en utfordring at mange kvalifiserte spillere legger opp og forsvinner ut av fotballen. Jeg forklarer det med at de skal ta igjen familieliv, utdanning og jobb. Samtidig er det få heltidsfunksjoner for kvinner i norsk fotball.

- Fra England hører vi stadig historier om sexistiske tilrop mot kvinner på fotballarenaer. Hvordan står det til i Europa på dette feltet?

— England har hatt mange trakasseringssaker. Jeg har vært i ulike sammenhenger der og snakket om dette, og blir helt satt ut av noen av historiene jeg får høre. Jeg håper det er bedre i norsk sammenheng, men det finnes helt sikkert enkeltepisoder her og.

— I Italia kalte nylig en fotballeder kvinnelige spillere for «en gjeng med lesber»...

— Ja, det er jo en helt meningsløs kategorisering av en gruppe, det er en hersketeknikk. Det blir så tullete og dumt.

- Dette var en sentral leder. Er dette holdningen i Europa?

— Nei, det opplever jeg på ingen måte. Men en ting som forundrer meg veldig i fotballsammenheng er hvorfor kvinner på toppnivå hele tiden blir sammenlignet med kvaliteten på herresiden. Det skjer ikke i svømming, langrenn og friidrett. Hvorfor virker kvinnelige fotballspillere så truende på mange? Er det vår sterke engelske tradisjon? Hva er det i fotballens historie som ennå gjør at dette blir betraktet som spillet for mannfolk?

- Du har ikke kommet frem til noe svar?

— Nei, jeg har ikke det. Du ser ikke samme sammenligning mellom Marit Bjørgen og Petter Northug. Ja, det vil alltid gå litt saktere, det er rene fysiske forklaringer på det. Og ja, det er 70 år kortere historie på kvinnesiden enn på herresiden i Norge.

— Hva må til for å få mer penger inn i kvinnefotballen?

— Det er en generell utfordring lagidrettene bak herrefotballen i Norge sliter med. Jeg er jo litt forundret over at kommersielle aktører rundt fotballen fortsatt henvender seg med en veldig maskulin innpakning. For eksempel er 45 prosent av tv-seerne på herre-EM og Champions League-finalen kvinner.

- Hva får bedriftene igjen?

— Jeg sier ofte at topputøvere på kvinnesiden kan du nesten uten unntak gå og tilsette i jobb. De er ekstremt strukturerte, skolerte, studerte og med en ambisiøs holdning.

- Det er nesten sjokkerende å se hvor mye de får tid til av studier, jobb og toppidrettssatsing.

— Det har vært interessant å se når jeg har reist med landslaget. Spillerne sitter og leser biomedisin, jus og det meste. De er meget disiplinerte, og det skulle flere sett verdien av. Du får ikke profilert logoen over alt, men du får aktører som er fantastiske rollemodeller og som også kan brukes kommersielt. Det er natt og dag i forhold til tippeligaspillerne, hvor en brøkdel studerer ved siden av.