Jeg er i himmelen. Ikke fordi Brann har tatt seg videre i cupen, ikke fordi de har vunnet en fotballkamp, men fordi de har tatt seg videre i cupen og vunnet – på en særdeles overbevisende måte.

Etter at vi har blitt ydmyket på det groveste av lag som Hødd og Levanger, spilt tafatt og planløst mot lag som Vard og Nest-Sotra, var det endelig tegn til bedring i Branns spill. Etter å ha vandret i en lang og bekmørk tunnel i nesten to år, så vi lys.

I HIMMELEN: Brann-blogger Doddo er i ekstase etter cupseieren mot Bryne. Foto: Vegar Valde

Vi så noe vi ikke har sett før i år, innsats, glød og lagånd. Vi så samspill, angrepsspill og kontringer av høy kvalitet. Vi så til og med en Brann-spiller med krampe, og det kan jeg ikke huske sist jeg så. Det hele var, for en hundset og plaget Brann-supporter, ubegripelig oppløftende. Det var ikke perfekt, men hvis vi sammenligner denne prestasjonen med det vi har sett av Brann tidligere i år, var det et lite mirakel.

Fra første sekund av var Brann på hugget, og det var ikke noe tegn til kollaps da Bryne utlignet. Brann fortsatte i stedet med å male, med å spille kompakt, med å jobbe for hverandre, finne hverandre og utnytte hverandres beste kvaliteter.

ET SJELDENT SYN: Glade Brann-spillere feirer scoring mot Bryne.

Spillerne tok ansvar, og det var ikke bare Acosta som blødde, hele gjengen blødde, de silblødde, for drakten. Det var ingen av dem som gjemte seg. En etter en sto de frem, alle de utskjelte, alle de vi nesten hadde gitt opp. Av mange vil jeg trekke frem Kristoffer Barmen. For en kamp han hadde. Han var overalt, slo gode pasninger og vant nesten alle dueller. Heroisk innsats!

Men det er selvfølgelig Lars Arne Nilsen som skal ha størsteparten av æren. For dette tviler jeg sterkt på hadde skjedd under Norling. Brann vant riktignok over Bryne også under hans ledelse, men da var seieren av det heldige slaget.

Denne gangen kom seieren fordi Brann var klart best. Det er nesten ikke til å tro hva Nilsen har fått til på en uke.

Å, som jeg gleder meg til fortsettelsen.