Pause: Etter 45 minutter er det tid for å varme seg litt innendørs. Mohammed Almaraii (fra v.), Jamal Al Abid Almaid, Mahmoud Abdulmajid og Eirik Hella diskuterer.
Glade: Amin Osman trives på Stadion, men mener Brann trenger noen nye spillere. Her tar han bilde av Eirik Hella og Jamal Al Abid Almaid.
Aktiv dame: Alia fra Syria er den eneste kvinnen blant flyktningene som besøkte Stadion under kampen mot Odd. Hun er glad i å være aktiv. - Jeg sykler og spiller bordtennis. Jeg er klar til å prøve fotball også, ingen problem, sier hun.

«Det ligner ingen bergensgutt å være mutt. Å være mutt, åh nei, åh nei.» Musikken strømmer ut over Stadion denne småsure palmesøndagen. Brann er tilbake i eliteserien, og etter 2–2 borte mot Strømsgodset i første kamp er det lov å gå til første hjemmekamp med en viss optimisme. En del partier med tomme seter tyder på at mange bergensere fremdeles synes det er for tidlig på året til å gå på fotballkamp. Men det ene hjørnet på den ene langsiden er fylt opp av en gruppe som aldri har vært på Brann-kamp før.

Første kamp

En liten halvtime tidligere møtte de hverandre ved Kniksen-statuen utenfor Stadion. De kommer fra ulike asylmottak i Bergensområdet, og er invitert til kamp av Studentersamfunnet i Bergen. Når Nystemten spilles, er det en som tar opp mobilen og filmer. En annen legger hånden på hjertet, slik mange av supporterne rundt ham gjør.

— Faktisk er det aller første gang jeg er på en fotballkamp, forteller en av dem.

For Ibrahim Ali fra Irak er det annerledes, han var selv fotballspiller i hjemlandet. 21-åringen kom til Norge for fem måneder siden, og trente en stund med et lag i Nest-Sotra. Nå er han flyttet til et annet mottak, og trener bare for seg selv eller med kompisen fra Syria, som ikke ønsker å si navnet sitt.

— Det føles ikke så bra for tiden. Livet handler bare om venting. Jeg får ikke slappe skikkelig av, sier Ibrahim.

Tilbud til unge

Studentersamfunnets håp er at en kveld på Stadion skal gi forandring og glede i en utfordrende hverdag. De har opprettet et tilbud til flyktninger i alderen 18 til 30 i Bergensområdet, og har tidligere i uken vært på konsert med Bergen Filharmoniske Orkester.

— Dette begynte som et tilbud av studenter for studenter som er flyktninger i Bergen. Siden har det utviklet seg derfra. Målet er å skape et sosialt og kulturelt tilbud som et ekstra alternativ. Etter at vi fikk billetter til Filharmonien, fikk vi ideen om å spørre Brann om å få komme på kamp, forklarer Jørgen Wincentsen, frivillig i Studentersamfunnet og ivrig Brann-supporter.

Branns daglige leder, Vibeke Johannesen, er glad for å kunne bidra.

— Uansett hvilken situasjon man er i, er det viktig for mennesker å være del av et fellesskap. Jeg håper virkelig at vi kan være med og skape gode opplevelser for noen av dem som har vært gjennom en vanskelig periode, sier Johannesen.

Uten familien

Første omgang forløper uten de store sjansene. Når Odds Bentley fyrer ballen langt over mål fra kort hold, kommer latteren fra gjengen på felt A. Det skal ikke være tvil om hvem de holder med, men videre imponert er ikke de ferske Brann-supporterne idet lagene går til pause.

— Det har vært litt ... not good. Men keeperen er profesjonell, mener Mahmoud Mohmed Hamad mens vi går inn for å varme oss under tribunen.

Kvarteret senere er det ut igjen. Godt hjulpet av de frivillige studentene begynner noen av heiaropene å sitte. Ute på den ujevne gressmatten fortsetter lagene og sparke ballen langt og høyt. Lite finspill, mange tøffe dueller. Fotballspråket har et ord for slikt. Akkurat her, akkurat nå, virker det forslitte uttrykket mer malplassert enn noen gang.

— Vi mistet alt i krigen. Hus, arbeid, sparepenger, forteller Alia, som er den eneste kvinnen blant flyktningene på Stadion

Hun er 39 år og vil bare oppgi fornavnet sitt. Snart ett år er gått siden hun flyktet alene fra Syria. Døtrene på 15 og 12 år er igjen i hjemlandet sammen med sin far og bestemor.

— Vi snakker sammen på Messenger så ofte vi kan. Hva som skjer i fremtiden, vet ingen, sier Aila.

Prøver å glemme

Hun forteller om en farlig flukt gjennom Europa. Med båt fra Tyrkia til Hellas, med tog og til fots gjennom Balkan-landene. Idet Odd kommer til en stor sjanse avbryter hun seg selv for å følge med på om det blir mål. Piotr Leciejewski redder.

— Jeg har sett så grusomme ting, sier Aila og gjør en bevegelse med hånden over halsen.

— En stund drømte jeg mye om det. Nå prøver jeg å glemme alt og starte på nytt. Her er det trygt. Jeg kan gå ut. Jeg vil kunne få arbeid.

Tre minutter er lagt til.

— Takk Gud for alt. Kroppen min er like hel. Jeg har ikke mistet en hånd. Ikke en fot. Ikke et øye, sier Aila.

Litt i det fjerne registrerer vi at dommer Tore Hansen blåser av kampen. Det ender 0-0, Brann-fansen virker helt ok fornøyde. Sammen med Alia og resten av gjengen tusler vi ut fra Stadion. Én og én kommer bort og takker i hånden for en fin kveld.

— Jeg vil si takk til nordmenn som er snille og hjelper oss. Og takk til regjeringen, sier Aila.

Før vi skilles kommer et siste spørsmål fra en av karene:

— Har dere billetter til neste Brann-kamp også?