Torsdag formiddag. Petter Thoresen har akkurat bestilt burger, det er alltid godt, og rister bare på hodet når jeg spør om kvaliteten på dagens trening. På telefonen hadde vi avtalt å møtes halv tolv for lunsj i sentrum. På slaget kom han spaserende rolig over Tusenårsplassen iført joggesko, jeans og en svart Oilers-boblejakke. Alltid presis.

Nå legger han fra seg bestikket, tar en slurk av glasset med mineralvann, lener seg forover og ser meg inn i øynene med et bestemt blikk.

— Du vet, før jeg tok over var Stavanger Oilers et lag som lå på Vestlandet og som du alltid slo i viktige kamper. Da jeg kom inn, måtte jeg endre kulturen. Det ble mye roping og kjefting. Men det tok tid, og resultatene var ikke de beste. Da jeg reiste hjem for å feire jul på Hamar i 2009, hadde jeg ikke veldig lyst til å reise tilbake. Men vi fant ut av det til slutt. Etter det har vi vunnet mange hockeykamper.

- Er du en temperamentsfull mann?

— He-he. Jeg har sikkert gått ned 60 prosent på den biten. De er faktisk heldige, de som har meg som trener nå. Det var mye verre før.

- Er det å være sint en viktig del av trenerrollen?

— Alle grupper trenger en leder, en som bestemmer. Det er derfor vi vinner titler. Det er ikke fordi alle spillerne er så fantastisk gode hver for seg, men fordi vi opptrer sammen.

- Er du sånn på hjemmebane også?

— Jeg kan være het ellers også, ja. Spesielt når det er ting jeg ikke får til. Kona vil heller skru sammen en Ikea-kommode uten meg, for det gidder hun ikke høre på.

Lunsj

La oss spole gjennom noen fakta. Petter Thoresen, født i Oslo en julidag i 1961. Typisk østkantgutt. Oppvokst i en treroms på Oppsal der verdier som rettferdighet og hardt arbeid ble satt høyt. Han begynte ikke med hockey skikkelig før han var 12 år, men fra da av var treningsmengdene det han beskriver som syke. Som 17-årig murerlærling ble han tatt ut på A-landslaget. Året etter fikk han OL-billett til 1980-lekene i Lace Placid. Siden ble det fire olympiske leker til, 92 landskamper i alt, hundrevis av kamper for lag som Vålerenga og Storhamar, fem NM-titler som spiller og ni som trener, de fire siste med Stavanger Oilers.

- Du er jo en reinspikka hockeyøstlending. Hvordan var det å komme til Stavanger?

— Kulturen var ikke den beste, men nå ser jeg at ting har bedret seg veldig. Stavanger har utviklet seg mye hockeymessig.

- Men har folk her peiling på hockey?

— Jeg ser at vi har begynt å så noen korn. Husk at vi har et veldig bredt publikum. Det er noe vi skal være stolte av. Heller det enn at det bare kommer 1200 hver gang.

- Tror du folk kommer til DNB Arena for å se hockey, eller for showets del?

— Først og fremst for å se ishockey, men det er klart at krydderet og showet også er viktig. Vi er veldig ofte glade i den hallen. Det er en viktig del av det.

Da jeg reiste hjem for å feire jul på Hamar i 2009, hadde jeg ikke veldig lyst til å reise tilbake.

Arbeiderklasseoppvekst

Vi skal ikke dvele for mye med Oilers-historien de siste årene. La oss bare si det slik at det skjedde noe da Petter Thoresen kom inn sommeren 2009. Det første tilbudet fra vest kom egentlig året i forveien, men da takket han nei. Etter å ha angret i ett helt år, kom heldigvis, som han sier, tilbud nummer to. Nå trener han Norges beste lag i Norges fineste arena foran Norges mest entusiastiske fans.

- Men du må ha opplevd noen nedtur også?

Thoresen tenker seg om. Lenge.

EUROPA: Oilers og Petter Thoresen tok flere store skalper i Champions Hockey League i høst. Her mot tsjekkiske Trinec. Foto: Pål Christensen

— Det dreier seg mer om detaljer, valg jeg har tatt på veien. Da jeg var Storhamar-trener, ble vi slått ut av Trondheim i semifinalen i 2005. Keeperen deres var fryktelig god, så da ba jeg sønnen min kjøre over ham – og det gjorde han selvfølgelig. Så ble han utestengt og fikk ikke spille neste kamp. Sånne ting angrer jeg på. - Hva er det vanskeligste du opplever som trener?

— Det tyngste for meg er når spillerne i garderoben ikke viser følelser. Når laget har en tung dag, må noen stå fram. Der har vi en lang vei å gå i Oilers.

- Før denne sesongen fikk Martin Strandfeldt og Lars-Peder Nagel beskjed om at de ikke var ønsket med videre. Du fikk en del reaksjoner på det?

— Det synes jeg er helt naturlig. Men dette er ikke avgjørelser vi tar på hælen. Det var noe jeg hadde tenkt nøye gjennom. Du tar valg fordi du mener det er riktig. Det er ikke sånn at jeg ikke får sove om nettene når jeg tar slike valg. Det er en del av jobben.

Bestemt

Petter Thoresen er ikke sjarmerende diffus og omtrentlig. Det er ikke mange setninger som ender i ingenting. Budskapet er enkelt, men overbevisende. Dette er en mann som er vant til at folk lytter, en mann som har peiling – og som vet det selv. Likevel er ydmykhet en kvalitet han setter høyt. Ydmykhet til arbeidsoppgavene, ydmykhet til treningsarbeid.

- Har du sett tv-programmet Iskrigerne om Vålerenga hockey?

— Ja. Favoritten min er materialforvalteren.

- Og?

— Dem er seg selv like. Dem er ikke beskjedne.

- Du har spilt i rekke med Shampo?

— Ja, Shampo og Marius Rath. Vi var den beste rekken i landet, vi.

- Hva tenker du når du går inn dørene på Jordal?

— Det liker jeg. Det er ingen som har slått Vålerenga mer som trener enn meg.

Men dette er ikke avgjørelser vi tar på hælen. Det var noe jeg hadde tenkt nøye gjennom.

- Hvorfor lykkes du så ofte mot dem?

— Jeg kjenner kulturen der. Dem er ikke så tøffe som dem tror. Dem har ikke Øystein Olsen lenger, som står opp i nærkamper. De siste årene har vi vært tøffere og mer fysiske enn dem.

- Hvilket forhold har du til Vålerenga i dag?

— Veldig godt. I hvert fall til den eldre generasjonen. Jeg drar på golftur hver mai med 45 Vålerenga-gutter, jeg. Eldre herrer, altså. Jeg er faktisk den yngste. Da er det greit å ha slått dem i finalen. Det er lite som er bedre enn å klinke kniven forsiktig i glasset på banketten, reise seg og presentere golfballer med Oilers-logo "fra en vinner til en annen".

- Er du like opptatt av å vinne på golfbanen?

— Konkurranseinstinktet er bra der også. Jeg kunne sikkert blitt mye bedre om jeg hadde trent, men det gidder jeg ikke. Så viktig er det ikke. Det er derfor du har et handicapsystem.

- Blir du sint?

— Jeg kan bli sinna på meg selv, banne litt og sånn, men jeg kaster ikke køller. Det er i hvert fall sjelden, men det har skjedd da. He-he.

Åpner for landslaget

I januar signerte Petter Thoresen en ny treårskontrakt med Oilers etter en solid runde i tenkeboksen. For hockeymannen var valget enkelt. For familiemannen var valget langt tøffere. Kona Heidi pendler mellom Stavanger og Hamar. Barnebarna på Østlandet ser han litt for sjeldent.

- Hvor lenge blir du i Oilers?

— Det er umulig å si.

- Er du like sulten nå som da du kom i 2009?

— Mer. Å se hvor glade folk blir når vi vinner gir meg alt jeg trenger. Dessuten vet jeg hvor godt det er å gå på Rema 1000 hjemme på Hamar når vi har vunnet gull. Der heier dem på oss der når dem ikke vinner selv.

- Kunne du tenkt deg å bli landslagstrener en gang i framtiden?

— Ja, faktisk. Det har jeg modnet på. Kan hende jeg har litt lyst til det, ja.

- Så når Roy Johansen er ferdig om to-tre år, og kontrakten din med Oilers går ut?

— Hvis jeg er kandidat da, så kunne jeg tenkt meg det. Da kunne jeg bodd på Østlandet.

- Du ser ikke for deg å bli permanent Siddis?

— Jeg gjør ikke det, altså.

- Du er ikke så glad i oss?

— Jo, egentlig. Men det har noe med familiesammensetningen å gjøre. Hvis hele familien hadde flyttet hit, så kanskje.

- Du har jo prøvd?

— Ja. Faktisk. Men det er ikke alle som er like kloke som faren sin, vet du.

FAKTA:

Petter Thoresen

Født: 25. juli 1961. Fra: Oppsal, Oslo.

Sivil status: Gift, tre voksne barn.

Klubber som trener: Storhamar, Vålerenga og Stavanger Oilers.

Meritter: Fem NM-titler som spiller. Ni som trener.

Meritter med Oilers: Ett seriegull (11/12), tre sølv (10/11, 12/13, 13/14 ) og én bronse (09/10) i serien. Et NM-sølv (10/11) og fire NM-gull (09/10 og 11/12, 12/13, 13/14).