En lys sommerkveld møtte bare drøye 7000 tilskuere opp for å se byens eneste fotballag i øverste divisjon tape for bunnlaget Bodø/Glimt.
Derfor gir Oslos innbyggere blaffen i fotball
Det er bare bekreftelsen på at Oslo ikke er noen stor fotballby.Den er forresten ingen idrettsby heller, selv om jeg stadig leser enkelte politikere omtale byen jeg er født og oppvokst i, som nettopp det. Greit nok, vi har noen prestisjeanlegg som byens myndigheter gjerne soler seg i glansen av, mens rottene spiser opp siste rest av vår eneste ishockeyhall av betydning. Og mange barn nektes treningstid i ulike hallidretter på grunn av mangel på kapasitet. Idrettsforbundets tall viser større etterslep på anlegg, og færre anlegg pr. innbygger i hovedstaden enn i noe annet fylke. Ansvaret for det får ligge til en annen diskusjon, men er selvsagt en del av årsaken til det begredelige nivået på byens forskjellige fotballag.
Slik gikk det med de norske U21-heltene
Vålerenga vinner ikke
Vålerenga presterer riktig nok helt ok, og kommer til å ende et sted på øvre halvdel, kanskje til og med på medaljeplass. De vinner imidlertid ikke ligaen. Ikke i år heller. Det er ingen stor overraskelse. Det har de kun maktet en gang i løpet av de siste 30 årene, som det eneste av våre lag.Noen flere ganger har cuptrofeet forblitt i hovedstaden. Blant annet var jeg heldig å få være med selv å vinne i 1997. Men: Cupen kan «alle» vinne. De som vinner ligaen, er stabile toppklubber. Der har Oslo ingen.
Bak Vålerenga er det tynnere i rekkene enn noen gang. Blant landets 32 klubber som tilhører paraplyen «Norsk Toppfotball», finner vi for eksempel Levanger, Åsane og Nest Sotra. Vi finner ingen andre enn Enga fra Oslo.
Denne duoen får det norske fotballfolket til å gå bananas
Sendt hodestups ut av cupen
I cupen ble hovedstadens samtlige representanter sendt ut av klubber fra steder med en bussholdeplass og to samvirkelag i løpet av de to første rundene. Oslos ordfører Fabian Stang forklarte humoristisk på Twitter at «Cupen er for bønder».Han har et poeng.
Jeg har reist rundt i landet de siste sesongene i samtlige byer der det spilles fotball i vår øverste divisjon. Jeg har sett sentrum farges i klubbfarger. Jeg har sett busser fra hele Trøndelag på vei til Lerkendal. Og båter som legger til kai i Molde fra småstedene rundt, mens klubbvimpelen vaier i masten.
Det handler om stolthet, ære og engasjement— og om et fungerende hierarki.
VIF og Lyn
Jeg har levd tett med fotballen i hovedstaden i ulike roller hele mitt voksne liv. Jeg har ikke tall på hvor mange kamper jeg har vært på. Nesten uten unntak har jubelen over hjemmelagets scoring kun blitt overgått i desibel når speaker melder om scoring mot rivalen. I byen vår var det lenge viktigere at naboen tapte enn at vi selv vant. Det hadde likevel noen fordeler.
Vålerenga og Lyn dro lenge nytte av hverandre. Selv om «hat» er et begrep som ikke hører hjemme i fotball ga «fotballhatet» en glød som varmet langt inn i vinteren der en så frem til neste gang en kunne gi rivalen juling.
Konkurrerer om det samme
Nå er det ingen utfordrere igjen. Ingen til å sparke liv i den eneste toppklubben, som selv har hatt sine store utfordringer utenfor banen.
Dagens Fotball-Oslo består av en rekke omtrent like gode, eller dårlige, klubber rundt hver sving som konkurrerer mer mot enn med hverandre i et tørket sponsormarked, trøblete anleggssituasjon og lunken dugnadsånd.
Noen lyspunkter
Det er mørkt, men også noen lyspunkter:
Joshua King, Mats Møller Dæhli, Omar Elabdellaoui og Adama Diomande har tjent penger i annen valuta på fotballen, og spiller med flagg på brystet. Alle kom fra små klubber i landets hovedstad.
Små klubber? Ja! Lyn og Skeid er i dag nederst i 2 divisjon, bak «storheter» som Holmen og Senja.
Vålerenga får sin egen stadion, som trolig vil gi en helt annen hverdag når tiden kommer. Kanskje blir det nok til igjen å skape et lag helt i toppen.
I mellomtiden får vi glede oss til Norway Cup.
I den uken er fotballen i byen av verdensklasse.
Tjærnås har kartlagt flere aktuelle Brann-spillere