Denne kommentaren ble først publisert 31. juli, og er redigert etter det.

Det er ikke mange dagene siden finalene i Norway Cup ble spilt på Ekebergsletta i Oslo. Blant de 32.000 ungdommene som var med der, finnes det tusenvis med større drømmer. De drømmer om en fotballkarrière i utlandet.

De mangler ikke forbilder. Faktisk ser vi nå en ny bølge av helt unge, norske spillere som får prøve seg – eller slite reservebenken – for kjente lag ute i Europa. Vi litt eldre blir nostalgiske og tenker på norsk fotballs gullalder på 1990-tallet, da norske spillere i hopetall var å finne på lag i Premier League i Storbritannia. Manchester United hadde tre nordmenn på førstelaget.

For det er dit vi vil tilbake – samtidig som masseidretten får fortsette å blomstre på Ekebergsletta.

Veien til topps

Da kommer spørsmålet: Hva er den beste oppskriften? Er det bra – eller kanskje tvert i mot – at såpass mange tenåringer nå finner veien utenlands?

Fotballekspert Lars Tjærnås.

Mange vil mene at det trygge hjemmemiljøet, som Norway Cup er en del av, er bedre for gutter og jenter med ambisjoner om en stor fotballkarrière.Mitt eget utgangspunkt er enkelt: FIFA har drøyt 200 medlemsnasjoner. Det er svært naivt å tro at ikke noen av dem har noe å tilby et ungt talent som vi ikke kan matche i Norge.

Nils Arne Eggen, mannen som på 90-tallet gjorde Rosenborg til et fryktet lag i Europa, har vært den mest markante forkjemperen for å beholde norske fotballspillere i Norge. Han mener det er det beste for norsk fotball.

Etter min mening er det beste for norsk fotball at flest mulig spillere ender opp med å bli den beste utgaven av seg selv. For noen av dem skjer det ved å reise ut i tidlig alder.

Veien gjennom tap til seier

Vi kjenner dem som har lykkes ved å reise ut tidlig. John Arne Riise dro ut som 17-åring, og har fått følge av mange.

Noen av dem skaffer seg en lang karrière i gode klubber med sportslig suksess og fete lønningsposer. Andre vender hjem enten til klubben de forlot, eller en annen norsk klubb, kanskje ikke rike på penger, men på erfaring.

Det er ingen fasit på hva som passer hver enkelt.

Toppklubbene, de aller beste, utvikler ikke mange spillere til eget A-lag. De utvikler likevel mange toppspillere. Martin Samuelsen ble hentet av Manchester City – og er nå i West Ham. Og så har vi selvsagt Martin Ødegaard i Real Madrid.

Teorien er lett: Kamparena + treningshverdag= suksess. Virkeligheten er likevel ofte en annen.

Hvis du er 16 år, sitter i utlandet og savner alt du hadde hjemme, forstår du at noe mangler i formelen, nemlig trivsel.

Vikings Zymer Bytyqi har beskrevet det godt. Han ble hentet tidlig til Red Bull Salzburg, men savnet av vennene og kjente omgivelser ble så sterkt at han ikke holdt ut. Redningen ble en retur til norsk fotball.

Personligheten bestemmer oppskriften

Med andre ord: Trolig trumfer personligheten talentet når det skal avgjøres om du lykkes utenlands eller ei.

Omar Elabdellaoui er et godt eksempel. Landslagets høyreback signerte en avtale med Manchester City da han var 17 år gammel. Hans vei til suksess har hatt mange omveier, via nederlandsk og tysk fotball til Olympiakos i Hellas.

Han har fortalt om en til tider tøff hverdag med hjemlengsel og savn. Men han var aldri i tvil om hele tiden å holde blikket rett frem og om nødvendig løpe tvers gjennom veggen for å virkeliggjøre drømmen.

Manchester slår ikke alltid Nordre Åsen

Omar ble hentet av Manchester City fra Skeid. Kontrastene forteller det aller meste om hva norske klubber konkurrerer med for å beholde spillerne.

På Nordre Åsen nordøst i Oslo har Skeid et falleferdig klubbhus og et par kunstgressbaner som ligger nederst i en dump, sårbare for overvann etter et regnskyll.

Manchester City åpnet i fjor høst sitt nye treningsanlegg til en verdi av drøyt 2 milliarder norske kroner. 16 fotballbaner, fem av dem med ulike typer kunstgress og en innendørshall. Her finnes det beste som finnes av medisinsk og fysiologisk personell, samt teknologi for analyse av treninger og kamper. Og mye mer.

Det Skeid har som Manchester City ikke har, er imidlertid noe som er avgjørende for noen. I en klubb på ditt eget hjemsted er du verdt mer som menneske.

Den varme klemmen eller klappet på skulderen etter et tap og en svak kamp, kan være nøyaktig det du trenger for å ta deg videre.

Survival of the fittest

I en storklubb drives det oftere, langt oftere, «darwinisme». Der tar de inn et høyt antall unge, talentfulle spillere i visshet om at kun en mikroskopisk del av dem kommer gjennom nåløyet og ender opp som førstelagsspillere.

Med toppklubbenes stadige søken etter stadig yngre talenter og spillernes iver etter å søke lykken, hviler det også et betydelig ansvar på agentene, de som i nesten alle tilfeller er pådriverne for å sende ut en ung gutt.

Agentene vil tjene penger, men de må huske at de får et ansvar for spilleren som menneske. Det kommer garantert tider hvor spilleren trenger alt han kan få av hjelp til andre ting enn innsidepasninger og skrudde cornere.

Den viktigste jobben må spilleren imidlertid alltid gjøre selv. Det krever mye, og kun de færreste lykkes med å bli toppspiller i en toppklubb. For norsk fotball får vi håpe noen med norsk pass er blant dem som klatrer til topps på den spisse pyramiden.

Men det er like viktig – også for å frembringe toppspillere – at Ekebergsletta også neste år myldrer av tusenvis av unge fotballspillere.