Slike tilstander har vi heldigvis ikke her på berget. I de fleste eliteserieklubber er lønnsnivået mer i samsvar med resten av samfunnet, og stort sett innenfor fornuftige økonomiske rammer. Noen unntak er det, og et par av dem finner vi i Brann.

Både Vadim Demidov og Erik Huseklepp henter ut omtrent tre millioner kroner hver i årslønn. Kontraktene med disse spillerne ble inngått i en tid da klubben ennå ikke hadde erkjent at inntektene stupte og at gjelden vokste.

Doddo blogger om Brann.

Denne manglende erkjennelsen, som i årevis har vært et av Branns mest iøynefallende særtrekk, har ført klubben til der de er i dag, til rød sone. Det skal vi nesten være glad for. Det har tvunget Brann til å tenke annerledes, til å satse på andre løsninger enn de mest opplagte, det vil si å kjøpe dyre spillere (av variabel kvalitet). Brann lever ikke lenger i øyeblikket, de ser fremover, og de tenker langsiktig. Der de før tok store sjanser på overgangsmarkedet, tenker de seg nøye om før de handler, og der det før var en lønnsfest, har de nå bygget et lønnstak.

De vil ikke, de kan ikke, og de skal ikke lenger inngå kontrakter som bryter med de nye og nødvendige lønnsprinsippene.

Derfor kan verken Huseklepp eller Demidov fortsette i Brann i 2017 med de samme betingelsene som de har i dag. Hvis de skal bli i Brann, må de være med å ta ansvar for klubbens krevende økonomiske situasjon.

Det tviler jeg på at Vadim Demidov vil. Fotballnomaden er ikke i Bergen fordi han elsker nedbørsrekorder, bilkøer og torg med telt. Det er størrelsen på lønnen som er avgjørende. Slik det er det for nesten alle profesjonelle fotballspillere.

Det finnes imidlertid unntak. Et av dem er Erik Huseklepp. Brann-spilleren er både bergenser og Brann-supporter. Han er villig til å strekke seg lang for å spille for sin favorittklubb. Det har han bevist ved flere anledninger, ikke minst da han returnerte til Brann etter utenlandsoppholdene i Italia og England. Huseklepp ga fra seg 200 000 pund, vel 1,9 millioner kroner, som Portsmouth skyldte ham, for å få muliggjort en overgang til Brann.

Erik Huseklepp elsker Brann.

Det er egentlig litt rart. Karrieren hans i Brann har vært kronglete. Han kom til Brann sommeren 2005, og gjorde seg straks bemerket med både teknikk og fart. Men det skulle gå år før han fikk hundre prosent tillit. Daværende trener Mons Ivar Mjelde prioriterte kantspillere som var vel så dyktig defensivt som offensivt, og dermed ble Huseklepp ofte sittende på benken. Først da Harald Aabrekke kom inn som assistenttrener i 2008 ble han fast på laget.

Under Steinar Nilsen ble han lagets mest sentrale mann. Han ble flyttet frem som spiss, og i den posisjon ble han en ubetinget suksess. Han ble landslagsspiller, og til slutt ble han solgt til Bari.

Da han kom tilbake til Bergen var han ikke i samme form som da han forlot Brann, og etter hvert la Skarsfjords siste turbulente måneder skygger både på laget og Huseklepps spill.

Det ble trenerskifte, og under Rikard Norling skulle Huseklepp finne seg selv igjen. Han skulle være både ballerina og spiss, men i likhet med resten av laget, fungerte det ikke for ham.

Enklere har det ikke blitt for Huseklepp med dagens trener. Under Lars Arne Nilsens ledelse lider han samme skjebne som han gjorde under Mons Ivar Mjelde. Sotra-strilen krever det samme av sine kantspillere som det Osterøy-strilen gjorde, han krever toveisspillere, der det defensive alltid skal prioriteres. Overskuddet som kjennetegner Huseklepps spill på sitt beste – de lange løpene med ball, dribleraidene, finessene og skuddene – blir lite tolerert. Brann skal spille med så liten risiko som mulig, og dermed har Erik Huseklepp blitt reserve.

Som innbytter har han imidlertid gjort sine saker utmerket. Hver gang han kommer innpå bidrar positivt og avgjørende.

Nå forhandles det om ny kontrakt med ham. Det sier seg selv – både økonomisk og sportslig – at han skal kraftig ned i lønn. Det tror jeg hovedpersonen selv er innforstått med.

Huseklepp har fortsatt mye å gi dette laget. Det er derfor han fortjener en ny kontrakt. At han fortsatt er Branns største profil, og at han har ofret så veldig mye for Brann, er heller ingen ulempe.

Men hva er dette tullet med å bare tilby ham en ettårskontrakt. Visse spillere skal ledelsen i Brann være ekstra rause med. Det handler om identitet og kultur – om stolthet. Slik Brann har tatt vare på personligheter som Carl-Erik Torp og Azar Karadas, skal de også ta vare på Erik Huseklepp. Han er ingen tilfeldig spiller som bare er innom ett år eller tre. Erik Huseklepp er så veldig mye mer en det, han er selveste Mr. Brann.