— Jeg synes dette er utrolig feigt av IAAF (Det internasjonale friidrettsforbundet). De må stå for det de har gjort og sagt. Men de er mer opptatt av politikk enn å finne ut av sannheten, sier Erik Tysse.

Erik Tysse ble tatt med en positiv dopingprøve i 2010, og ble utestengt i to år. Sommeren etter kom ankesaken hans opp for idrettens internasjonale voldgiftsrett – CAS. Der var det IAAF som var Tysses motpart. Tysse har hele tiden hevdet sin uskyld, men dommen mot ham ble opprettholdt i CAS.

Hovedbeviset mot Tysse var selvsagt dopingprøven som IAAF og voldgiftsretten mente inneholdt bloddopingmiddelet Cera. Men i tillegg hadde IAAF blant annet hentet inn vitnemål fra den italienske professoren Giuseppe d'Onofrio. Han hadde sett på 24 blodprøver tatt av Tysse fra 2006 til 2011. D'Onofrios konklusjon var at Tysses blodverdier fra september 2007 og september 2008 tydet på doping. Tysses høyeste blodverdi er 16,7 gram hemoglobin/dl, tatt etter VM i Osaka i 2007. Også etter OL i Beijing i 2008, hadde Tysse mye hemoglobin i blodet, ifølge hans egen blodprofil – 16,0 gram/dl. Tysses blodverdier varierer ellers fra 13,8 til 15,5 i årene 2006-2010, ifølge en utskrift av blodprøver fra Antidoping Norge.

"Dette mønsteret kan betraktes som mistenkelig med tanke på bloddoping", skrev D'Onofrio i sitt vitnemål.

IAAF mener de gjorde rett

I januar ble flere russiske kappgjengere på toppnivå utestengt for dopingbruk tilbake til 2009. Bakgrunnen var at blodverdiene sett over tid ikke kunne forklares med noe annet enn doping. IAAF kunne ikke gå lenger tilbake enn 2009. Prøver tatt før 2009 egner seg ikke for sammenligning, og kan dermed ikke brukes som grunnlag for et såkalt blodpass, der formålet er å oppdage unaturlige svingninger i blodverdiene, uttalte IAAF.

Det Tysse nå reagerer på er at i hans sak brukte IAAF prøver tatt i 2007 og 2008 for å hevde at han var dopet også da, selv om IAAF nå mener at prøver tatt før 2009 ikke kan brukes.

— I saken mot meg brukte de eksperter for å så tvil rundt det vi sa, og det ble referert til prøver fra 2006 og utover. Det er skuffende at de velger når de skal bruke hva, og ikke er konsekvente, mener Tysse.

I en e-post til BT svarer IAAF på kritikken fra Tysse.

— I motsetning til de russiske kappgjengerne, hadde Erik Tysse en urinprøve som var positiv for Cera. Det var hovedbeviset mot ham. Blodverdiene hans ble brukt som sekundært støttebevis, og ikke som hovedbevis, skriver Nick Davies, visegeneralsekretær for IAAF.

Davies ønsker ikke å svare på om kvalitetskriteriet er lavere for noe som skal være sekundært bevis enn hovedbevis, men skriver dette:

— IAAF kan ikke bruke blodverdier tatt før 2009 som det viktigste og eneste bevis i en dopingsak, men som i Tysse-saken, bruker vi dem som tilleggsbevis, når vi søker en strengere sanksjon på bakgrunn av skjerpende omstendigheter, sier Davies.

Protesterte allerede i 2011

En av Tysses nærmeste støttespillere, Bjarne Østerud, professor ved Universitetet i Tromsø, protesterte da blodverdiene ble lagt frem under saken i CAS i Lausanne.

— Det var opplagt at IAAF brukte dette for å skape liten tiltro til Erik. Da var det godt nok med blodverdier tatt i 2007 og 2008, men nå ser man at man ikke kan stole på blodprøver tatt før 2009, sier Østerud. Han mener Tysses høye blodverdier etter VM i 2007 og OL i 2008 kan forklares blant annet med høydetrening.

— Høyt hemoglobinnivå, det får man i høyden. Det er det som er en viktig del av hensikten med høydeopphold. Det som ble lagt frem av D'Onofrio var meningsløst, sier Østerud som på 80-tallet var med på å måle høye hemoglobinverdier hos skiløpere på elitenivå.

Også Jostein Hallén, professor ved Norges idrettshøgskole og leder for seksjon for fysisk prestasjonsevne, er sterkt kritisk til at blodprøver tatt i 2007 og 2008 ble brukt mot Tysse.

— IAAF burde absolutt ikke brukt Erik Tysses blodprofiler fra før 2009. Er 2009 grensen for noen, så bør det også være det for andre, mener Hallén. Han viser til det faktum at det før 2009 ikke var skikkelige standarder for hvordan en blodprøve skal bli tatt.

— For å kunne sammenligne disse prøvene, er det ekstremt viktig hvordan de blir tatt, hvordan det blir målt, og hvilken situasjon utøver er i. Resultatet kan varier ut ifra om utøver har hvilt eller om han har konkurrert eller trent. Hvilket apparat som brukes har også mye å si. Selv om man gjør alt rett, vil resultatet variere.

— Selv etter 2009 er det grunn til å legge inn et betydelig slingringsmonn. Man kan se noe som er forenlig med doping, men det er veldig vanskelig å bruke blodverdier som bevis på doping, mener Hallén.