Denne uken var det Tommy Høiland som underholdt oss med avansert ordkunst.
Lenge var Lillestrøm den verste drittklubben han kunne tenke seg, og slik var det sikkert til for noen dager siden. Men plutselig, i løpet av overgangsvinduets siste åpningsdag, ble Lillestrøm en klubb etter hans hjerte, en klubb å respektere og elske. Ikke noe vil glede ham mer enn å hjelpe denne storartede fotballklubben med noen viktige scoringer. (I dette tilfellet virker dette usannsynlig, for hans spesialitet har hittil vært å bli overflødig overalt hvor han kommer).
Les også:
Juni 2012: – Fy f*** for et drittlag LSK er; Mars 2014: Aktuell for LSK
Bør passe seg
Høiland er ikke alene. De er slik, alle. Det er forbausende hvor fort fotballspillere, i Norge og andre land, får seg en ny favorittklubb. De viser frem sin nye drakt, holder seg på hjertet og feller gjerne en gledeståre over endelig å ha nådd sitt livs mål – den rette klubben.
For Tommy Høiland er dette utviklet til en kunst som han utfører hvert eneste år, og det er en egenskap han kommer til å utvikle videre. Han er allerede blitt til overs i så mange kubber at han bør passe seg for å slenge dritt om et eneste norsk fotballag. For det kan være hans neste arbeidsgiver. Les også:
Hakk i platen og lite troverdige klisjeer
Hyllest i stedet for hetsing
Det skal bli artig å se Kanarifansens reaksjon søndag kveld. Da får LSK besøk av en av Høilands tidligere klubber, som også lå dypt i hans hjerte. Sandnes Ulf. Hadde Høiland spilt for dem søndag, ville han blitt pepet ut fra første minutt, fordi han er en sleivkjeft, en råtass og en spiller som liker å filme seg til straffer.
Nå kommer antakelig Kanarifansen til å gi ham en bejublet velkomst, hylle hans filming og applaudere friskt når han provoserer motspillerne med ubehagelig oppførsel.
For heiagjengene er like grunne som klubblederne og spillerne. Alt er glemt så lenge draktfargen er den riktige.