At Jan Jönsson må forlate Trondheim og Rosenborg før kontraklten hans går ut, eller på godt norsk «har fått sparken» forteller noe om treneren, litt mer om klubben og aller mest om premissene for at han ble ansatt.

Som trener lever du over (lånt) tid av en ting, og en ting alene: Resultater. Likevel var det ikke resultatene alene som nå gjør at trener og klubben skiller lag.

To tredjeplasser på to sesonger ville fått de aller fleste lag i Norge til enten å juble uhemmet eller sukke tilfreds. Det kunne isolert sett vært akseptabelt også for Rosenborg, spesielt på bakgrunn av at i løpet av de to årene har flere unggutter med lokal tilhørighet spilt seg til proffkontrakt som har gitt kroner i kassa, eller plass på laget, som har gitt supporterne en ekstra dose stolthet.

Når resultatene likevel har vært en av faktorene som har talt mot Jönsson, handler det om to komponenter:

Forutsetningene.

Prestasjonene som har skapt resultatene.

Fortsatt er RBK den klubben i Norge som totalt sett har de beste rammebetingelsene og de fleste forutsetningene for å vinne ligaen. Det handler ikke bare om økonomi, men om anleggssituasjon, befolkningsgrunnlag, tradisjon og toppidrettskultur.

Til sammen betyr det at supporterne og klubben har lov til å forvente mer enn tredjeplasser. Målt i rent budsjett har Rosenborg, og Jönsson, fått for få poeng per krone.

Også dette kunne vært akseptert av styret og av de som øver innflytelse på denne typen avgjørlser. Samarbeidspartnere , spillere og supportere. Problemet har vært at fotballen som har gitt de to tredjeplassene ikke har gitt begeistring samtidig.

Jeg har flere ganger hevdet at det har vært vanskelig å se en rød tråd i hvordan laget spilte fotball. Et sikkert kvalitetstegn for et lag er at det er gjenkjennelig over tid. Det har ikke RBK vært under Janne.

Offensivt har det oftere vært enkeltspilleres briljanse enn lagets mønster som har gitt de gode stundene. Kanskje urettferdig, men likevel: Borek Dockal sørget nærmest egenhendig for å sende klubben til sluttspill i europaliga med sin høyrefot der treneren ikke maktet å skape et kollektivt trykk i flere kamper.

Svært få som har truffet Jan Jönsson vil bestride at han er en tvers gjennom trivelig kar, og like tvers gjennom ekte fotballmann. Imidlertid har han ikke greid å fjerne inntrykket av en leder som under tiden i Trondheim aldri helt har fått gjennomslag for sine ideer. Som trener og leder i en garderobe lever du som selger av ideene. Det er to ting som kan gjøre at du ikke får «solgt dem». De er ikke gode nok, eller du er ikke en dyktig nok selger.

Det er da jeg stiller spørsmålet: Hvilke ideer ble han ansatt for å selge?

RBK har styrevedtak på hva slags fotball som skal spilles, til og med i hvilket system den skal utøves.

Deretter ansetter de Jan Jönsson til å utføre det i praksis. Da får du enten «Jan Jönsson -fotball» eller en dårligere utgave av RBK-fotball. Så enkelt er det. At de i tillegg ender opp med en dårligere utgave av Jan Jönsson-fotball enn det samme mann presterte i Stabæk gjør at klubben må se seg selv i speilet på minst to punkter:

— Var det fornuftig å ha et støtteappparat rundt svensken som behersker RBK-fotball, men ikke Jønsson-fotball?

- Var stallen satt sammen av spillere som kunne utføre det treneren ville?

Til punkt én : En trener bør ha en innflytelse over hvem som skal være hans nærmeste allierte og medarbeidere. Å la en trener overta eksisterende apparat rundt laget er utenkelig i store ligaer. Her er det selvsagt et spørsmål om ressurser. Men det er dyrt å bomme, enten på personlig kjemi eller på fag. Jeg vet ikke om noen av delene har fungert etter planene med Jönssons assistenter. Jeg vet bare at utgangspunktet var en risiko å ta.

Til punkt to: Stallen Jönsson arvet var god, men ingen soleklar vinner av ligaen. Den sterkeste stallen svensken har hatt er den siste, etter gode kjøp i sommer. Derfor er den trolig denne høsten , og manglende evne til å foredle det sterkeste laget på lenge som mer enn noe annet kan brukes mot han.

Hva nå?

Valget klubben nå tar er det viktigste på lang tid. Grovt sett er det to trinn de må velge.

— Retning og filosofi, pluss

— Person. I den rekkefølgen.

Det første er ingen tvil-hevder de. De har vi hørt før.

Valget om å spille en type fotball for å ansette en som står for noe annet må være gjort for siste gang. Du sitter ikke foran reisekatalogen og vedtar at du vil ha en ferie der sol og stabil varme er viktigst for så å ringe reisebyrået og bestille to uker i Reykjavik. Du kan få det fint, men du får ikke det du vil ha.

Vi får tror at vedtaket om å spille «Rosenborg-fotball» nå betyr at de ansetter en som vet hva det er. Vi får også tro at det betyr at de gir vedkommende tid til å få dette til å virke. Med andre ord , ikke som med Ola By Rise, eller Per Joar Hansen, trenere som kan sitt fag, og kan sin klubb.

Men som fikk veldig liten tid til å bevise det , i skyggen av mannen alle andre fortsatt blir målt mot før blekket fra signaturen er tørt.

La oss være enige om en ting: Nils Arne Eggen er en «hundreårstrener», en som ikke kan kopieres fullt og helt, fordi han er en totalpakke av faglig kunnskap, instruktør på feltet, energifyller, masekopp, bestefarsfigur, og litt fysioterapeut og klubbdoktor når det var behovet. Den neste som kommer inn må få være den beste utgaven av seg selv-ikke en kopi av Nils Arne.

Han må også slippe det "Perry" opplevde vinteren 2005 på La Manga, da Nils Arne fra bakerste rad på treningsbanen på La Manga tok rennefart og få sekunder senere befant seg i midtsirkelen på treningsbanen, ivrig opptatt med å formidle at det Perry instruerte ikke var "god latin".

Er ikke da løsningen å ansette mannen selv? Det vil si, originalen, ingen kopi?

Jeg hører med til de som tror det ville fungert i en periode på et par sesonger. Til nå har jeg til gode å bli møtt med et argument som trumfer det faktum at han fortsatt har en av landets skarpeste fotballhjerner, en god dose energi -og fryktelig lyst på jobben. Han ville trolig brukt ca 47 minutter med bilen fra Orkdal inn til stadion før signaturen var sikret. Med seg ville han fått Bård Viggen, som kunne gjort alt arbeidet Nils enten ikke er god til, eller ikke gidder å gjøre, som å drive analyse, eller trene på å hindre motstanderne å score mål.

Et steg tilbake? Ja. På den måten at de forkaster de siste sesongene med svensk tankegods i praksis, og går tilbake til røttene. Det er ikke Nils Arne den eneste som kan gjøre. Det er mange gode alternativer.

Jeg har også både lest og hørt noen ymte frampå siste ukene om et slags team med Nils Arne som en ressurs. Glem det! Det ville trolig fungert strålende-i ca ti minutter. Enten er han sjæf, eller ingen ting.

Det er mest sannsynlig at det blir det siste. Det kan bli helt strålende.

Forutsetningene for at det skal bli akkurat det er imidlertid at klubben staker ut kompasskursen-og denne gang går i den retningen kompassnåla peker.