Vasaloppet har i en årrekke blitt vunnet av løpere som har staket. I år ble også Birken vunnet på ren staking. Og snart tar stakingen helt over også i vanlig klassisk langrenn?
I 1984–1985 inntok skøytingen langrennssporten. Denne vinteren har den norske nasjonalidretten gjennomgått en ny, vesentlig endring. Stakingen har overtatt enda mer i de klassiske rennene, og i år ble Birken for første gang vunnet av en som bare staket, Petter Eliassen. Det etter at trønderen for ett år siden anså staking som sin svakeste side. Så trente han på nettopp det — og vant både Vasaloppet og Birken i år. Og det kommer stadig flere fortellinger om turløpere som har gått over til bare å stake. For eksempel Kåre Skogsrud. 59-åringen gikk Norges lengste turløp, Lillehammet Troll Ski Marathon, med bare staking. 12 mil!
– Utvikling er utvikling. Det nytter ikke å være bekymret over den. At folk går fortere og fortere på ski er flott, sier Vegard Ulvang. Som leder av langrennskomiteen i FIS på det tiende året er han på mange måter mannen som skal føre langrennssporten inn i fremtiden.
– Det er ingen tvil om at klassisk langrenn er inne i en omstillende fase, og noen vil kanskje finne den smertefull. Men det går fort å stake, og det er utviklingen enten vi liker det eller ikke.
Ingen forbud
Ulvang var selv aktiv da den forrige, store teknikkendringen kom, skøytingen.
– Jeg var 22 år i 1985 og tett på da skøytingen kom. Det ble jo en annen idrett, og det ble diskuterte om skøyting skulle forbys. Staking blir helt klart et tema på kalenderkongressen vi skal ha. Ja, diskusjonen pågår daglig, men jeg tror ikke noe forbud er veien å gå. Det er bare litt uvant når verden rundt oss endrer seg.
– Gjør det ikke noe om diagonalgangen forsvinner? – Jeg tror ikke den vil forsvinne helt. Vi så i Falun at det ikke var snakk om bare å stake, men det har litt med fastheten i underlaget og løyper å gjøre. I verdenscupen kan vi justere løypene hvis vi vil, men langrenn skal gås over alt. Vi må bare akseptere at stakingen er kommet og at den vil utvikle seg. Det skal den få lov til, sier Ulvang.
Norge og Sverige gir etter: Slutt for den nostalgiske femmila
Mest bekymret for juks
Det var langløperne som først beviste at staking går fortere enn diagonalgang. Hvis man i klassisk også kan lure inn noen skøytetak, går det enda fortere. Det er Ulvangs største bekymring.
– Vi må få bedre kontroll. Det er en del juks med folk som tar skøytetak. Men vi må ha videobevis for å diske noen, og det er ikke alltid like lett. Kanskje vi må gi TD-ene (teknisk delegerte) rett til «å blåse i fløyta»? sier Ulvang.
Også skipresident Erik Røste er mer bekymret for juks enn for en stilendring.
– Langrenn har to stilarter, og dem er det viktig å bevare. Utfordringen er ikke at det blir mer staking, men å passe på at det ikke skøytes i klassisk. Og vi må lage regler som det er mulig å kontrollere. Vi ser at reglene tøyes når det skal byttes spor og når løperne går svinger. Og det skjer enda mer når det ikke er TV-dekning, sier Røste.
– Vil diagonalgangen forsvinne?
– Ja, i en del klassiske renn vil den det, men ikke i trening og ikke i alle konkurranser.
Trener nesten bare staking
Anders Aukland er en av dem som har vært med å bringe frem stakingens tidsalder. Den ekstreme bruken av staking begynte i langløpene.
– Det er skjedd en veldig utvikling de siste fem-seks årene. Det begynte allerede i 2008 da Jerry Ahrlin gikk på blanke ski i mange løp. Og i 2010 ble Birken i prinsippet vunnet på blanke ski, selv om det var ørlite festesmurning i bildet. – Hvorfor er det blitt slik?
– Nivået i staking er blitt høyere og høyere, og det går fort å stake. Vi i langløpene trener nesten bare staking og vi har ennå ikke sett det beste. Det er de beste løperne som utvikler trening og teknikk. Også i den vanlige verdenscupen er nivået på stakingen blitt høyere og høyere. Men i verdenscup med bratte bakker vil det fortsatt bli brukt festesmurning, sier Aukland, som også er bekymret over tendensene til skøyting i klassisk.
Ungdommen tar den nye stilen
Som gammel klassiskløper ser Aukland på utviklingen med både gru og glede.
– Jeg er glad i diagonalgangen og synes det er synd at den taper terreng. Jeg skulle gjerne ha gått diagonal, men jeg liker kombinasjonen. Og jeg er glad i utfordringer. Stakingen har gitt meg, som nå er 42 år, ny motivasjon til å trene, gjøre andre ting. Dette er en spennende utvikling å være med på.
– Vil diagonalgangen forsvinne?
– Ja, i konkurranser tror jeg det kan skje. Men den passer fint for folk på tur i Marka og på fjellet. Men staking vil lønne seg hvis man er sterk. Og staking er enklere å lære seg enn diagonal. Og så slipper du å smøre.
– Hva skjer med ungdommen?
– De er gode til å stake. For dem som vokser opp nå blir det staking og skøyting, fastslår Anders Aukland.
Og hos Madshus har de begynt å utvikle stakeskiene...
Følg oss på Facebook og Twitter