Jeg er ikke redd for å gå i mot strømmen, jeg er full av begeistring for det trønderne har fått til.Kjetil Rekdal bruker umenneskelig mye energi på å kritisere alt Rosenborg gjør. Supportere rundt om i hele landet gjør akkurat det samme. Ingenting RBK gjør er bra, i følge Molde. Jeg er uenig.
Sterke i troen
Jeg var på besøk på treningsfeltet til Rosenborg. Flotte områder, med gressbaner rett utenfor Lerkendal. Ingen verdens ting å si på forholdene. Det er første prioritet for en klubb som vil bli store.
Kåre Ingebrigtsen og Rosenborg-styret skal ha mye av æren. Kåre var det kanskje ikke så mange som hadde de aller største forventningene til. En andreplass i sin første sesong, hele 11 poeng bak sin største rival, Molde. Det blir aldri godt tatt i mot. Men herremannen som var med meg på treningsfeltet kunne fortelle at det var ikke resultatene som var det virkelig tellende i dette tilfellet. Det var noe annet som trigget supporterne i Trondheim.
De ønsker å se fin fotball. De vil se at de unge talentene fra Trondheim og omegn blomstrer. De hadde troen på noe stort, og det hadde Kåre og gutta også.
Ikke god nok fotball
Ingebrigtsen har alltid vært tro mot sin måte å spille fotball på, ble jeg fortalt. Med sin historiske ro, medmenneskelighet, ærlighet og sitt gode humør fikk han fram noe i gutta som hadde manglet. De fikk troen på det de holdt på med. De skjønte at de kunne bli best igjen, takket være Kåre Ingebrigtsen.
Det er ikke tilfeldig at Ola By Rise fikk sparken, selv etter å ha vunnet gull. Fotballen var ikke god nok, og de vant på minst mulig margin. Per-Mathias Høgmo forlot skuta allerede før halvspilt sesong i 2006. Knut Tørum tok over og vant gull, men fotballen var ikke god nok neste sesong.
De hadde ikke troen på denne typen fotball. Erik Hamrén ble en åpenbaring for trønderne, men han ble tilbudt jobben som svensk landslagssjef, og hvem takker vel nei til det?
3. plass med Jan Jönsson var slettes ikke godt nok. Så kom Per Joar Hansen, en mann som slettes ikke var tro mot systemet på Lerkendal. Riktig nok bronse og sølv, men han kjøpte spillere i hytt og pine og spilte ikke den underholdende fotballen som var å foretrekke her.
Redningamannen Kåre
Så kom Kåre. Redningsmannen. Fire tap og ti seirer var fasit på hans første fjorten kamper. Og Rosenborg spilte vakker fotball. Dette gav troen, og tillit til trønderen. Og det skal nå ha vist seg å være gull verdt.
Ingenting er avgjort denne sesongen, men det oser av gull i hele Trondheim nå. 16 seirer, 3 uavgjort og kun 2 tap er fasit så langt. Helt fantastisk. Og ikke bare det.
Spillerne som har stått fram denne sesongen er trøndere. Jonas Svennson har briljert på høyre back. Ole Selnæs har vært fabelaktig. Christian Gauseth skrev følgende på twitter "Rosenborgs Ole Selnæs solte se sist i 2009". Passende beskrivelse synes jeg.
Og sist, men slettes ikke minst, Pål André Helland. For en spiller. Herjer med de aller fleste ventstrebacker, og skyter frispark som bare Ronaldo gjør bedre.
Det er gøy å se på Rosenborg, til og med for en som elsker å hate dem.
Lundekvam: - Det var verdt det
Ingebrigtsen: - Vi så ikke på hva som var gjort før
Åpenhjertig Marit Breivik: - Erkjennelsen i RBK var fraværende