Jeg starter jobb med speiding i Brann 1 juli. Det betyr at jeg tar pause fra jobben jeg gjør som kommentator i Tippeligaen. Å kommentere kamper er noe jeg har fått lov til i snart 20 år. Stort sett har jeg ikke hatt andre enn meg selv å skylde på hvis jeg ikke har levert det seerne har ønsket seg. Men det hender at uforutsette begivenheter spiller en stakkars kommentator et lite puss. Jeg har rangert de tre "på pallen" over slike hendelser gjennom disse årene.
«Det flyr en måke over banen som ser at Ingrid Hjelmseth tar ballen i fast»
Nummer tre:
Året var 1998, og jeg var sendt som fersk ekspert sammen med Kjell Kristian Rike til London for å kommentere FA Cup på White Hart Lane. Kjell Kristian var en fantastisk mann på mange måter, og overlot få ting til tilfeldighetene. Derfor dro vi tidlig av sted med undergrunnen som reisemiddel.
Det fungerte godt en liten stund. Så fungerte det ikke. Strømstans.
I utgangspunktet var ikke det så farlig. Vi hadde god tid. Så hadde vi litt mindre god tid , og etter en lang stund, da vi endelig ble sluset til nærmeste stasjon og opp i dagslyset hadde vi høyst middels tid. Løsningen ble taxi. Det var en løsning vi ikke var alene om, ei heller var vi alene på veien. Det var massiv kø, klokka tikket. Det samme gjorde blodtrykket til herr Rike.
Til slutt bestemte han at nok var nok. Vi måtte hoppe ut av taxien og løpe. Sjåføren var mildt skeptisk, og forklarte at det er "a good 3 miles to go".
Vi løp en liten stund. Med vesker og utstyr. Jeg ble stadig mer bekymret for min kollega. Han peste som en golden retriever i solsteik. Det så rett og slett ikke lyst ut.Vi så lyskasterne i det fjerne. I vårt kappløp med tiden så det ut til å ende omtrent uavgjort. Siste etappe var en klatreetappe, opp til kommentatorplattformen helt øverst under taket.
Da vi skled ned på stolene våre var det rundt to minutter til kampstart. Å hevde at min kollega så ut som han koste seg ville være å overdrive.
Det eneste han greide å ytre var tre ord: "Du må starte".
Slik ble det at ekspertkommentatoren ønsket velkommen til sending mens hovedkommentatoren fikk seg en velfortjent time out — før han leverte med bravur resten av kampen.
«Rart å tenke på at det bare er et drøyt halvår siden Hoseth storspilte for Stabæk»
Nummer to:
Nå er vi i 2010, til en kamp som mange med meg har betegnet som den perfekte kamp. Barcelona slår Real Madrid 5-0, og jeg har aldri fra tribuneplass sett et lag spille en bedre kamp enn Barca den kvelden.
Det er likevel ikke bare derfor jeg husker det.
Noen timer tidligere hadde kollega Andreas Stien-Leenderts og jeg bestemt oss for å møtes i lobbyen på hotellet for å gå de rundt tre kilometerne bort til Camp Nou i god tid. Jeg var klar, og skulle ta heisen ned fra rommet mitt i 8. etasje.
Så stoppet heisen. Den sto bom stille, uansett hvilke knapper av ulik farge jeg forsøkte å trykke på. Heldigvis har jeg aldri hatt fobier for heis på noen måte. Det kom godt med. Tiden gikk nemlig. Det første jeg gjorde var å alarmere Andreas om at jeg hadde et lite problem. Han tok affære og engasjerte folk i resepsjonen. Snart var halve hotellet involvert i operasjonen, uten hell. Jeg hadde stått snart en time i mitt nye krypinn. Jeg kjente det begynte å koke. Jeg var i ferd med å bli grundig fortvilet og enda grundigere forbannet.
Gjennom mobilen forlangte jeg aksjon, om ikke fra statsminister så i hvert fall fra brannvesenet eller hvem det måtte være som ordnet opp i slikt i Barcelona.
Det var brannvesenet som ordnet opp i slikt i Barcelona. Det fikk jeg erfare enda en halv time senere da jeg omsider ble hjulpet ut mens heisen fortsatt sto mellom to etasjer, og de greide å lage en åpning stor nok til å løfte meg ut.
Vi løp til stadion, og rakk akkurat å gjøre et planlagt intervju nede ved gressmatta. Da jeg senere så bildene av meg selv så jeg et fullstendig vilt blikk etter en endorfin— rus som ikke hadde lagt seg.
Nummer en:
Nå er vi i 2001. Jeg kommenterte kamper i Serie A i tre eller fire år (og trivdes med det). Det medførte reising til Stockholm der vi kommenterte fra.
Så også denne sene lørdagskvelden der vi skulle vise Roma mot en motstander jeg ikke husker, fra Olympiastadion.
Jeg kjente den gode følelsen av nerver og spenning da det røde lyset over døra formidlet at jeg var på lufta. Jeg ønsket seerne velkommen til Olympiastadion fra vakre Roma.
Problemet var bare at seerne ikke så noe fra vakre Roma. Jeg aner den dag i dag ikke hva som gikk galt, teknikk har aldri vært min sterkeste side. Trolig var det også her "noe med coilen".
Det som kom ut til seerne var - av alle ting- naturfilm. Mens jeg kommenterte lagoppstilling og forutsetninger for kampen satt seerne og så gnuer, antiloper og giraffer i majestetisk vandring over en afrikansk savanne.
På min skjerm tok Totti avspark. Olsen på Otta så en flokk løver angripe en stakkars antilope.
Det varte ikke mange minuttene. Men det varte lenge nok. Dette var , til alt hell, før tiden der Twitter og andre sosiale medier formidlet miseren med lysets hastighet.
Jeg skjønte likevel at dette ikke hadde vært spesielt vellykket da jeg møtte de andre nordiske kollegene etter kampen.
Akkurat hvor komisk det var skjønte jeg ikke før dagen etter. Dette var i tiden jeg jobbet i Lillestrøm, og jeg dro rett fra Gardermoen til trening på Åråsen .
Da jeg kom inn i garderoben ble jeg, selvsagt, ønsket hjertelig velkommen til Olympiastadion av en gjeng som ikke akkurat lot anledningen gå fra seg til å la meg få høre det en lang stund framover.
«En oppvisning i akrobatikk verdig sirkus Arnardo»
Tjærnås tar med 39-åring på «vårens lag»