Siste serierunde måtte keeperne hente ballen ut av nettet 31 ganger i løpet av de åtte kampene i vår øverste divisjon. Det er ingen tilfeldighet.

Vår liga har lenge ligget i toppen blant sine europeiske brødre på antall scoringer. Fotball er et underholdningsprodukt. Sånn sett er det få grunner til å klage. Problemet er imidlertid at fotball også er resultatorientert idrett, og at vi tar mål av oss til å konkurrere med andre enn oss selv. Da kreves det kraftig forbedring av den ene av de to delene fotball består av.

Noen av oss så finalen i Copa America mellom Chile og Argentina. Det vi så var verdens beste forsvarsspill, selve primstaven for hvordan det defensive skal utøves. Dessverre, dit er det langt igjen for oss i dag.

Fotballens viktigste rolle

Den størst forskjellen ligger i den viktigste rolla i et fotballag. Førsteforsvareren er den som presser ballen. Han kan stanse et angrep alene. Ikke bare det, han kan stanse motstanders angrep og starte et eget med en og samme aksjon. Derfor er han lagets kanskje viktigste spiller. Min påstand er at det er i denne rolla norsk fotball har tapt mest terreng til de beste de siste årene.

En førsteforsvarer forholder seg, grovt sett, til to ulike situasjoner:

  • Er laget i balanse?

  • Er laget i ubalanse?

I det siste tilfellet er stikkordene forsinke, oppholde og så godt som mulig lede spillet vekk fra farlige områder. Det er imidlertid ikke der den største forskjellen ligger. De chilenske spillerne presset ballen over hele banen i samtligekamper med en intensitet og forflytning du ellers kun ser hos tenåringsjenter når dørene åpner til Justin Bieber konsert. Jeg håper flest mulig som driver spillerutvikling i Norge fikk med seg disse "læringsvideoene".

Følgende karakterskala gjelder for en førsteforsvarer med laget i balanse, med toppkarakteren øverst:

  • Bryt foran duell, og start eget angrep.

  • Vinn duellen — vinn ballen. Behold den i laget.

  • Vinn duellen, få ballen vekk fra farlig område.

  • Skjær av pasningsvinkler og pasningsmuligheter - tving motstander til å spille ballen dit du vil, ikke dit han vil.

  • Forsinke spill, tving motstander til å spille bakover.

Annerledes i Norge

Tillat meg en smule generalisering. I Norge er vi fornøyde med å forsinke og oppholde spill. Vi presser ballfører, men vi presser ikke ballen.

Det er nemlig ballen som er interessant. Motstandere kan løpe over alt så lenge vi får tak i ballen!

Jeg vedder mine siste kroner om nødvendig på at den mentaliteten ikke gjelder i Chile eller andre ledende nasjoner på denne rolla. Der handler førsteforsvarerjobben om én ting, og én ting alene: Vinn ball!

Alternativet til å vinne ball er i nødsfall å ikke la seg passere. Det er en yrkesstolthet èn mot èn som sier med hele kroppsspråket at den kampen i kampen skal vinnes. Konsekvensen er riktig nok at de lager flere frispark, får noen flere gule kort, og sikkert enda flere fiender. Essensen er uansett at de vinner langt flere fotballkamper, blant annet på grunn av dette.

Kanskje har vi "kunstgresset" oss dårligere i denne delen av spillet. Kunstgress gir en annen type fotball. Intensiteten går ofte ned, det blir færre dueller, færre taklinger og flere pasninger.

Summen av dette er at vi i norsk fotball nesten gjennomgående ser spillere komme en meter eller to unna ballen , fornøyde med å forsinke, engstelige for å takle. Grunnen er trolig tredelt:

  • Det er et underlag som gjør det mer komfortabelt for ballfører, som lettere gir kontroll. Derfor blir angsten for å bli passert større.

  • Det er vondere å takle på kunstgress, og taklinger straffes oftere med kort enn tidligere.

  • Førsteforsvarerrolla er mindre verdsatt enn før.

Det siste er en påstand, men jeg står for den.

Stadig oftere hører vi forsvarspillere, særlig midtstoppere, roses for å være dyktige med ball oggode igangsettere. Det er fint. Men: Det er uansett pynt. Det blir som å være fornøyde etter et restaurantbesøk der biffen var kald og grønnsakene harde, men serviettene på bordet sirlig brettet.

Det viktigste først

Gi meg gjerne forsvarsspillere som kan bidra offensivt når laget har ball. Men gi meg aller helst forsvarsspillere som kan forsvare laget når motstander setter oss under trykk.

Det er fristende å bruke Vegard Forren som eksempel, siden han er vår mest benyttede stopper på landslaget siste tiden. Alle er enige om at venstrebenet hans er i stand til å spille ballen dit han ønsker den de fleste ganger. Vi er kanskje litt mer uenige hvor dyktig han har vært til å forsvare seg én mot én, hvor våken han har vært til å beskytte rommet bak seg eller klarere i egen 16 meter. Det er det siste som kommer til å ha to streker under seg når vi skal telle opp om vi når sluttspill eller ei.

Vegard Forren er uansett ikke problemet. Problemet er at han er regel, ikke unntak.

Derfor: Vi er langt unna de beste i denne delen av spillet. Urovekkende langt. Det er imidlertid en trøst. Dette er trenbart! Det er mye enklere å påvirke enn alt som handler om ferdigheter med ballen i laget.

Moralen er enkel. Legg vekk smarttelefoner og Playstation - gå ut og tren!