«Det er Senja, for f..... Senja !!!»
Mannen noen rader nedenfor meg på Bislett har skiftet ansiktsfarge fra solbrent til dyp lilla. Det er lett å forstå. Han har akkurat sett ballen forsvinne inn i målet bak keeperen til laget han holder med.
Ikke for første gang, ei heller andre eller tredje. Ikke mot Barcelona eller en annen storhet. Han har akkurat sett Senja gå opp til 5-1 mot Lyn.
Halvannen time tidligere har jeg gått inn på Bislett. Jeg vurderte en stund rustning etter å ha skrevet om hvor ille det sto til i oslofotballen tidligere i uka. Det var unødvendig. Jeg var blant likesinnede.De av oss som var sprø nok til å tilbringe årets desidert varmeste og vakreste lørdags ettermiddag for å se Lyn-Senja må kalles ekte fotballfolk.
Rundt meg så jeg noen hundre i alle aldre og begge kjønn iført drakter av klubben i sitt hjerte. De hadde fortjent bedre enn de fikk. Mye bedre.
Det begynte godt. 1-0-målet til spissen Mahmod «Mac» Hejazi var mer verdig Camp Nou enn et glissent Bislett. Bastionen sang om å knuse Skeid og Vålerenga, den eldre garde nikket fornøyd og sola stekte brennhett.
Kanskje var det et anfall av solstikk som gjorde at alt snudde i løpet av få minutter. To personlige feil av typen en ikke ser i 4.-divisjon bedrift sendte Senja foran. Siden skulle alt bli betydelig verre.
Det stoppet ikke før det ble game, set og match med tennissifrene 6-1 til bortelaget. Det var et godt stykke over grensen til pinlig.
Stolt historie
Jeg tok meg selv i å undre på om jeg noen gang har sett et svakere lag på dette nivået. Jeg kommer ikke på et. Lyn har så langt spilt om 36 poeng og vunnet to av dem.
Dette er samme klubb, samme navn og samme drakter som nesten slo ut Barcelona av kvartfinalen i Europacupen i 1968, som har vunnet ligaen to ganger og cupen åtte. Den har fostret noen av de aller ypperste spillerne som har spilt på norske baner, og vært landsledende i ulike epoker.
Hvordan alt kunne gå så galt krever mer plass enn hele internett. Kortversjonen er et par konkurser, et gjennomtrekk av spillere, trenere og ledere der få har hatt andre enn seg selv i tankene. Det har vært et ras fra toppen av pyramiden nesten til bunnen før klatringen startet i 6.-divisjon.
Nå er det bekmørkt. Igjen. Klubben som har blitt omtalt som den eneste i verden som kan stille hundre mann i smoking i løpet av en halv time, har nå langt mer bruk for elleve mann i arbeidstøy.
Nå blir det igjen snakket høyt om frisk kapital inn, halvannen million skal ha blitt sprøytet inn av en redningsgruppe. Midlene er beregnet til å hente spillere. Da skal de få et godt råd. Glem det.
Mangt kan sies om den gjengen unge spillere som nå garantert kommer til å rykke ned til nivå fire.
Rådene
Veien fram og opp for Lyn går samme vei som for resten av Oslo-fotballen. Sats heller på å bygge klubb og helhet framfor enkeltspillere og et nytt luftslott.
Invester i kompetanse hos trenerne og lederne som skal utvikle framtidens spillere. Bruk heller noen friske midler til å lønne trofaste hverdagshelter blant tillitsvalgte enn å gi lønn til nye «lykkejegere».
Og det aller viktigste: Ta ekstremt godt vare på de trofaste som fortsatt støtter klubben uansett. Noen av de som satt ved siden av meg i dag hadde brukt tid og penger på en flybillett til Finnsnes for å se laget sitt ryke på enda et tap.
Det i seg selv gir håp om en bedre framtid, også for mannen som forhåpentlig nå har fått tilbake normal ansiktsfarge.