Dette er i hvert fall klart når Ole Gunnar Solskjær igjen skal sjefe i Molde: Han er nødt til å lykkes.

Med en så god og kostbar spillerstall og med de forventninger som stilles til klubben, kan ikke Molde igjen hangle ned mot midten av tabellen. Slik er det i år. Slik var det også for to år siden da Solskjær fortsatt var trener.

Men med cupseieren det året kunne Solskjær gå ut av jobben med heftige referanser – to seriegull og ett norgesmesterskap på tre år.

Aftenpostens sportskommentator, Ola Bernhus.

Noe slikt må til igjen. Hadde Solskjær vært taktisk og tenkt mer på sin videre trenerkarriere, hadde han valgt en klubb der han kunne skape noe nytt og pusset opp det inntrykket som sto igjen etter fiaskoen i Cardiff.

Så taktisk har han ikke vært, og det kan være gode grunner til det.

Gode grunner

Som manager i Molde kan han fortsatt bo i Kristiansund og ha et mer stabilt familieforhold en det vil være å flytte rundt der hvor jobbene måtte tilbys.

Vi kan være trygge på at jobben han er blitt tilbudt – Røkke/Gjelsten-penger i tillegg til en egen sponsoravtale med den lokale banken – har vært på et nivå man ikke kan si nei til.

Og vi skal ikke se bort fra at Solskjær rett og slett liker utfordringen. Som spiller gikk han til Molde først, deretter til Manchester United, og ingen kunne si med sikkerhet at han ville lykkes. Antakelig var det nok av dem som sa det motsatte.

En tøffing

Solskjær er tøffere enn han ser ut. Han var ganske uprøvd som trener da han overtok Molde, men slo til og klarte seg. Enda mer usikkert var det å ta jobben i Cardiff, med den historien klubben hadde og har. Så gikk det ikke bra heller, men det er til å forstå og derfor ikke ødeleggende for Solskjærs ry og rykte.

Det er verre hvis Molde neste år havner på en 5-6.-plass og blir slått ut tidlig i cupen.

Men det er det neppe en fare for, for Solskjær har sikkert fått løfter om å få kjøpe omtrent de spillerne han vil ha. Og de som er i Molde allerede nå, er så gode at de fort kan ta kampen opp med Rosenborg med en god sesongstart neste år.

Noen tar sjansen

Det er alltid et sjansespill å ta trenerjobb i en klubb der bare topplasser er godt nok. Og det er ekstra risikabelt å overta etter trenerlegender. Noen våger. Tydelige eksempler:

Moyes etter Ferguson, Semb etter Olsen, Hareide etter Eggen.

David Moyes stupte rett ut i elendigheten, latterliggjort og udugelighetserklært, da han hadde tatt over Manchester United etter selveste Alex Ferguson. Han vil alltid måtte slite med det og blir neppe trener på det nivået igjen.

Nils Johan Semb var uhyre dristig da han overtok etter Egil Olsen som norsk A-landslagstrener. Semb var dyktig, og det holdt en stund. Norge nådde EM 2000 under den nye treneren. Så forsvant Drillo-effekten, og landslaget mistet piffen. Men Semb fikk i det minste en varig jobb i NFF.

Åge Hareide fortsatte RBK-triumftoget i den farten som Nils Arne Eggen hadde skapt. Men Hareide var smart og forsvant etter ett år, før den naturgitte nedturen kom.

Molde og fremtiden

Når kommer nedturen for Molde? Vil klubben dundre videre som ett av de fremste lagene i Norge, eller får Solskjær merke etter hvert at også Molde FK er en klubb som ikke vil være blant de beste til evig tid?

Mitt tips: Molde blir et topplag neste år, i hvert fall blant de ypperste. Og det vil vare så lenge Røkke/Gjelsten-pengene og klubbens gjennomarbeidede holdninger varer.

Og Solskjær vil bidra til det.