Rune Jacobsen, Rosenborg-supporter.

For en sesong det har vært! Alt er som det skal være. RBK innkasserer serie— og cupgull, publikum møter opp på Lerkendal, Kjernen skaper stemning som aldri før, og våre konkurrenter, deres supportere og media roper panisk om enhver dommeravgjørelse som går vår vei for å bortforklare at norsk fotballs lokomotiv er tilbake på skinnene!Klart, en fotballsesong er sjeldent helt perfekt. Det er alltid noen små skår i gleden. Formen går litt opp og ned, man taper alltids noen kamper og poeng, Kapteinen med stor K er ute store deler av sesongen. Og så må man forsvare seg mot de som er så inderlig mottagelige for krenkelse, så hårsåre etter et liv med pannebånd at selv noen spede forsøk på rivalisering blir for mye.

Men det lever vi godt med.

Tippeligaen 2015 er over, og selv om vi underveis fikk høre om hvor mye høyere toppnivå flere av de andre lagene hadde, så gikk det bra til slutt. Seriegull for første gang siden vi gikk ubeseiret gjennom 2010-sesongen. Som en kald pils etter en langdryg vandring gjennom dødens dal!

Siste punkt på programmet i nasjonale konkurranser i år for RBK var cupfinale på Ullevaal mot Sarpsborg 08. Og undertegnede, en fjerderangs provokatør av et egg med skjegg, fikk presseakkreditering som supporterblogger. Tenk det! Full tilgang til alt man kan ønske seg. Pølser hadde de også. Jeg leker ikke feit, for å si det sånn.

Kulda på Ullevaal var en fin måte å våkne på etter en vellykket Kjernen-fest kvelden før. For meg med feil dialekt var det liksom toppen av kransekaka å feste med landets beste supportere for så å våkne med “Godkjent”-stempel i panna dagen etter. Helt bokstavelig talt. Hadde et i tinningen også.

Stemningen sto i taket og det var glimrende RBK-supportere å se overalt. Og selv om de til de grader var helter om natta, var de aller fleste helter om morgenen også. De hadde rigget tifo og var i godt sig i god tid før jeg satt meg ned i mitt komfortable pressesete langt over folk flest.

Et spørsmål om perspektiv

Det skal sies at det føltes litt feil. Joda, man får litt bedre oversikt der oppe. Litt bedre inntrykk av rom og hvor fantastiske gutta var til å sette kjapt i gang når vi vant ballen dypt på egen banehalvdel. Men det var mye mer som å se kampen på TV enn om man hadde opplevd det fra den kokende Kjernen.

Bevares, det var ikke noe problem å høre tusenvis på tusenvis av lidenskapelig kaukende trøndere. De sto på. Det var det med å være så langt unna. Et spørsmål om perspektiv. Ikke bare vinkelen man ser kampen fra, men det å klikke i vinkel sammen med tusenvis av likesinnede.

Lurer på om begrepet bakkekontakt kommer fra en lignende situasjon. Er det derfor vår verden er så fantastisk fjern for noen av sportskommentatorene, og omvendt?

Nerver i helspenn

Sarpsborg 08 har aldri vært noen rival for RBK. En konkurrent, javisst, men med unntak av enkelte spillere, ikke noe som får pulsen igang. Vi slo dem to ganger i serien. Luktet klar seier. Finnes det noe mer klassisk eksempel på snubletråd?

Nervene sto i helspenn frem mot kampstart. Nei, ikke bare fyllenervene. Det var lett å se for seg et kampbilde hvor vi ledet komfortabelt mot slutten, så kom van Gogh inn og fullendte livsverket sitt ved å sende hele Trøndelag inn i dyp depresjon. Meningsløst å tenke sånn?

La meg minne om at vi vant serien med 12 poeng ned til andreplassen, men i løpet av vår gode vårsesong mistet en tomålsledelse i Mjøndalen og tapte for et lag som til slutt rykket rett ned.

Dessuten har rasjonalitet ingen plass i et supportersinn før en viktig kamp.

Vel, det gikk som det gikk. Etter en litt famlende start tok vi kontrollen, scorte to mål, og skled inn til klubbens 8. dobbeltmesterskap. Jeg sjekket ikke, men mistenker at det kun var én stakkar som sto og hoppet på pressetribunen da Pål André og Mike banket ballene i mål, hvis det er greit å si. En stakkar som hadde vært mye mer hjemme nede nær matta hvor Ole Selnæs og de andre feiret som villmenn.

Så tok det etterhvert slutt. De blå og hvite slapp opp for tid, selv ikke noen minutter med en ungarsk plageånd på banen hjalp. Dommeren blåste av.

Fotball er følelser

Om jeg skal klage på én ting der oppe på pressetribunen, så må det være at de begynte å skjære opp løk akkurat i det Mike løftet kongepokalen. Det var litt unødvendig. Men gjennom et litt glassaktig blikk fikk man likevel sett fyrverkeri, sha-la-la med Kjernen, hele greia.

Fotball ER følelser. Så ufattelig mye bedre det er når man bryr seg om det som skjer! Ja, noen ganger ender det i bunnløs fortvilelse. Som supportere velger vi likevel lett den litt bipolare tilværelsen med åpne øyne fremfor en slags evig medisinert likegyldighet.

Så var det tilbake til uvirkeligheten. Mixed zone, der alle spillerne forsøker å snike seg gjennom uten å bli fanget av journalister. Noen klarte det nesten, men ble stoppet av en lett forvirret debutant med deer-in-headlights-look og svarte høflig og profesjonelt på banale spørsmål om hvordan det var å spille foran et publikum i toppform, eller hvor surt det var at den forbanna ballen ikke ville inn.

Joda, gutta er rutinerte. Men de gjorde livet lett for en som egentlig hører hjemme blandt de brølende, vokabulærutfordrede primatene som bare elsker dem, den svarte og hvite drakta, logoen, og alt det klubben står for.

Opplevelse for livet

Det var over. En opplevelse for livet, 20 år etter at jeg sist var på cupfinale på Ullevaal (omkampen). Nå har vi nådd toppen. Utfordringen blir å gjenskape det til neste år.

Klubben vet de må jobbe knallhardt for å få det til. Og de skal gjøre sitt beste. Nei, Ola, det er ingen som har garantert noe som helst. Men har du noensinne hørt en trener si noe annet enn at de skal jobbe for å bli enda bedre til neste år?

En stor takk må rettes til Aftenposten for denne muligheten, men den største takken går likevel til Rosenborg Ballklub og Kjernen, som sammen har gjennomført en helt magisk sesong.

Selv for en som lever i østlendighet har de fantastiske opplevelsene stått i kø. Og vi husker alle hvordan sesongen begynte. Ivers, 2015 var for deg.