— Vår hyllest av toppidrettsutøvere og hvordan vi håndterer dem, gjør at fallet blir så enormt.

Professor Sigmund Loland på Norges idrettshøgskole er ekspert på etikk. Han følger Therese Johaugs sak med store interesse.

Loland så en utøver i fortvilelse på pressekonferansen siste uke, og han ble berørt av det. Men han understreker at antidopingarbeidet ikke kan handle om følelser og empati.

— Dette er prisen for å være en så sterk offentlig figur som Therese Johaug er. Omdømmefallet og den sosiale belastningen er ikke noe som kan reguleres av idrettens rettsprosess, sier han.

Må ha to tanker i hodet samtidig

Loland har fulgt reaksjonene og debatten i etterkant av den positive dopingprøve. Mange har engasjert seg i inn— og utland.

— Det man tenker på, er det tilsynelatende store misforholdet mellom det som folk flest ser på som en liten forseelse, nærmest en tabbe, og konsekvensene. Det fremstår som et dramatisk misforhold mellom forseelse og straff.

Etikkprofessor Sigmund Loland har fulgt Therese Johaug-saken tett. Foto: Privat

— Hva er din personlige mening?

— Jeg har stor empati med utøveren og legen som fremstår som troverdige og ærlige. Man kan ikke unngå å ta inn over seg det store presset de utsettes for. I disse sakene må man likevel ha to tanker i hodet samtidig.

- Og de er?

– Antidopingreglementet kan ikke regulere samfunnets og medienes reaksjoner. Men det er viktig både for antidopingsystemet og idretten å tenke gjennom hvordan utøveren og andre involverte kan ivaretas på best mulig vis.

- Men kan det være slik at hvis en utøver gråter, så taler det til hans eller hennes fordel? Mens man engasjerer seg mindre og er mer tilbakeholden hvis en aktiv ikke viser følelser?

— Nei. Likeverdig behandling er helt avgjørende for et rettferdig system. Den offentlige oppmerksomheten rundt Johaug kan komplisere rettsprosessen og slå i ulike retninger. Noen er også redde for at hun kan bli en signalsak for å vise at vi behandler våre egne like strengt som andre. Personlig har jeg større tillit til idrettens prosesser enn som så.

— Når det er sagt – mediene og ivrige forståsegpåere fremstiller noen ganger antidopingsystemet som brutalt og juridisk primitivt, som den store, stygge ulven som ikke bryr seg om rettssikkerhet og enkeltindivider. Det er en fortegning av et system som har vært utviklet over mange år av dyktige mennesker, blant dem dyktige jurister. Men det er klart at for å drive troverdig antidoping, må systemet være stramt.

Det beveger seg ut mot grensene for hvor tett du kan følge utøverne og samtidig ivareta deres rettssikkerhet, Alternativet er å legge ned antidopingarbeidet. Det vil etter mitt syn være et langt større onde, der utøveren blir den største taperen, sier Loland.

- Du nevner måten en positiv dopingprøve blir offentliggjort på, som her med en pressekonferanse. Er det feil?

— Jeg har forståelse for at utøveren, legen og forbundet hadde behov for å komme i forkant. Det var en vond seanse å følge. De involverte er avhengig av å ha gode støttespillere rundt seg. Men det er altså utøverens valg, ikke en seanse som er satt opp av antidopingsystemet.

Sigmund Loland mener at i Norges sterke antidopingkultur utsettes de to involverte for noe av det verste som kan skje en utøver og en idrettslege.

— Jeg tenker at inntil vi vet mer, når de som skal undersøke denne saken er ferdig, må man besinne seg litt når det gjelder ensidig forsvar eller ensidig fordømmelse. La prosessen gå sin gang.

Hør den nyeste utgaven av Aftenpodden Sport: