De som fortsatt tror og håper på et OL på Østlandet (det er vel ikke riktig å si Oslo lenger) om åtte år, får en oppmuntring i Aftenpostens siste meningsmåling. Mange har tvilt seg frem til ja.

Forklaring: OL-organisasjonen har kuttet og regnet, skrudd på tallene og redusert kostnadene med 8–10 milliarder kroner sammenlignet med det opprinnelige.

2409WEBOL.jpg

Med andre ord: De sier samtidig ja til et OL med færre nye anlegg, til mindre kompakte leker, og til mindre etterbruk.Fordi prisen er lavere. Det kan virke fornuftig, men det kan være det motsatte. Personlig er jeg mest opptatt av hvordan OL-debatten kunne utvikle seg i denne retningen?

Noe skjedde i Sotsji

Idrettens OL-forkjempere har vært inne på det selv. Det snudde under Sotsji-OL.

De hysteriske OL-kostnadene, IOCs flauser, den norske IOC-delegatens oppførsel, oppmerksomheten rundt pamperiet som IOC og andre idrettstopper holdt seg med. Det ble mye.

De som skulle propagandere for Oslo-OL, var plutselig spilt offside. Det var en stund slik at hver gang idrettspresidenten, generalsekretæren og IOC-representanten uttalte seg, økte gryntingen i det norske folk.

OL-ideen hadde ikke lenger troverdige hærførere. Nei-folket fikk lett spill mot Børre Rognlien, Inge Andersen og Gerhard Heiberg.Etterpå har alt vært bare tull.

Kunnskapsløst

Politikere, uten kunnskaper om hva OL dreier seg om og hvordan det finansieres, har prøvd å gjøre seg populære på vulgær OL-motstand. Mange som burde vite bedre, har gjentatt og gjentatt at 35 milliarder i statsgaranti vil være prisen som det norske folk må betale for «to ukers idrettsfest».

Flere har i tilsynelatende alvor sagt at disse pengene heller bør brukes på eldreomsorg eller andre sosial formål, altså penger som ikke finnes uten OL og som aldri vil komme som ekstrabevilgninger i et statsbudsjett.

Samtidig har talsmennene for OL kjørt på sine egne følelsesmessige argumenter (ungdommen fortjener et nytt OL i Norge, vi har et spesielt ansvar for å holde OL i gang, Oslo må vise at det går an å lage et billig OL).

Følelser har størst virkning når de fremsettes av dem som folket har i sine hjerter. OL-organisasjonen forsto det da de hentet inn Kjetil André Aamodt og Marit Bjørgen og andre for å snu stemningen. Men snart ble også de nesten helt tause, i likhet med norsk idretts øverste ledere.

Sakens kjerne

Den konkrete grunnen til å påta seg OL-arrangementet, ved siden av at OL er gøy, er at OL vil gi tilbake varige verdier. Og i ytterkanten av selve arrangementet skaper OL utvikling langt ut over det man kan regne seg frem til, noe Lillehammer-OL viste.

Det er gode og mange saklige grunner til et nei. Folkeflertallets negativitet er i seg selv en slik grunn. Og er den positive effekten av et OL stor nok til å være verdt kostnadene?

Her burde diskusjonen gått. Det hadde gitt mening for begge sider. Men nå har ingen diskusjon verdi lenger, for debatten er ødelagt av sprøyt og villedende argumenter.

Personlig har jeg tvilt hele tiden, og jeg ser ingen grunn til å sørge dersom Norge må la være å søke.

Men alle usaklighetene fra enkelte på nei-siden har nesten vippet meg ned fra tvilspinnen og fått meg til å lande på ja. Hadde det bare ikke vært for de ødeleggende kostnadskuttene.